Bjørn Arild Gram: Tettere samarbeid styrker Norges sikkerhet

Bjørn Arild Gram (Sp) er forsvarsminister.

SYNSPUNKT. For det første. Russland har gått til angrepskrig mot Ukraina. Ukraina kjemper nå for sin eksistens. Vi har fått et naboland som ikke respekterer folkeretten og suverent staters rett til selvstendighet. Lerø mener dette ikke har innvirkning på Norges og Europas sikkerhet. Det er en analyse det kan det sies mye om. La meg bare minne om at Russlands invasjon fikk både Sverige og Finland til å søke medlemskap i NATO. 

For det andre. Russlands krigføring er i betydelig grad avhengig av direkte og indirekte støtte fra land som Kina, Nord-Korea og Iran. Tettere militærstrategisk samarbeid mellom disse landene ser ikke ut til å bekymre Lerø. Det bekymrer meg, det bekymrer NATO og det bekymrer ikke minst mine kolleger i Sør-Korea, Japan og Australia som jeg har møtt den siste uken. 

Da Ukraina hadde behov for artilleriammunisjon, var det Sør-Korea som bidro til at allierte kunne donere. Sanksjonene mot Russland og russisk økonomi ville hatt langt mindre effekt om ikke Japan, Australia eller Singapore var med på å håndheve dem. 

Akkurat som våre partnere i Asia ser klare sammenhenger mellom sikkerhetssituasjonen i Indo-Stillehavsregionen og Europa, må vi forstå at vår økonomi, vår sikkerhet og den rettsbaserte verdensordenen ikke bare avhenger av at Europa er fredelig, men at Asia fortsetter å være det. 

Krigen i Ukraina har ført autoritære stater tettere sammen, og den har fått demokratier verden rundt til å innse at vi må stå sammen for å forsvare våre grenser, prinsipper og vårt levesett. Jeg har derfor gjennomført disse besøkene for å styrke de sikkerhetspolitiske båndene til sentrale NATO partnerland i denne regionen. 

Den norske fregatten som skal seile i Indo-Stillehavet i 2025 er en naturlig del av det tettere samarbeidet som nå vokser fram. Dette er et stort løft for Norge og Sjøforsvaret. Vi får en unik mulighet til å styrke vår kompetanse på å operere i allierte hangarskipsformasjoner.

Hangarskipsformasjonene til land som USA og Storbritannia er helt sentrale i forsterkningen av Norge i tilfelle krise og krig. Derfor må vi øve mye sammen. Ofte gjør vi det i våre nærområder, noen ganger andre steder. Denne gangen blir det i en seilas fra Europa til Indo-Stillehavet. 

Forsvarsindustrielt samarbeid har vært et sentralt tema på min rundreise til Asia og Australia. Som Nato-sjef Jens Stoltenberg sa på toppmøtet i sommer: Uten forsvarsindustri er det ikke noe forsvar, ikke noe avskrekking og ikke noe sikkerhet. 

Økt forsvarsindustriell kapasitet var et sentralt tema på toppmøtet, og her spiller partnerland i Asia en sentral rolle. Industriell kapasitet og motstandsdyktighet er viktig for oppbyggingen av forsvar i europeiske land. Japanske verft, halvledere fra Taiwan, koreansk mikroteknologi og australske råvarer spiller en viktig rolle når vi skal gjøre oss mindre avhengige av autoritære land. 

Norsk forsvarsindustri er avgjørende for norsk sikkerhet, men vi kan aldri bli selvforsynt på forsvarsmateriell. Som et lite land er vår strategi å utvikle høyteknologiske og konkurransedyktige produkter. Resultatet er en norsk forsvarsindustri som leverer produkter i verdensklasse. Et godt eksempel på dette er Kongsbergs etablering av egen produksjon i Australia og deres nylig inngåtte milliardkontrakt om kjøp av JSM-missiler. 

For det tredje. Den mer alvorlige sikkerhetssituasjonen gjør det helt nødvendig å styrke vårt eget forsvar. Det er den dystre bakgrunnen for regjeringens betydelige forsvarsløft. Ikke siden Koreakrigen har norske forsvarsbudsjetter økt tilsvarende. Stortinget har enstemmig stilt seg bak langtidsplanen. Det forplikter samtlige partier til å følge opp planen i årene som kommer. Regjeringen startet forsvarsløftet allerede i vår ved å øke bevilgningene til forsvar vesentlig. Høstens budsjett blir den første virkelige testen på om politiske løfter blir fulgt opp med handling. Lerø får avvente budsjettfremleggelsen. 

Forsvarsløftet er ambisiøst og det vil bli krevende å gjennomføre, men det er også helt nødvendig. Jeg opplever at dette alvoret er sunket inn både på Stortinget, i den norske befolkning og i forsvarssektoren. At Lerø avfeier både sikkerhetstrusselen og vår evne til å håndtere den er heldigvis mindre viktig.