Bør vi snakke om kunstige «aktører» i stedet for «intelligens»?

Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI. 

SYNSPUNKT. Oppstyret omkring hvorvidt kunstig intelligens (KI) egentlig fortjener ordet «intelligent» skjuler to forhold med dramatiske konsekvenser for organisasjoner og samfunn: For det første er vi omgitt av mange slags aktører som hverken er spesielt intelligente eller særlig bevisste, men som like fullt samler informasjon om oss for å leve av den informasjonen.

Og for det andre er det god grunn til å tone ned forventningene til «intelligente» og bevisste aktører, slik som ledere av organisasjoner. Samfunnet er langt fra så «intelligent konstruert» som vi liker å framstille det.

En «aktør» er et begrep som vi tradisjonelt har brukt på personer med bevisste målsetninger og midler til å nå målene sine. Velgere, arbeidssøkere, bedriftsledere, konsumenter og amorøse forførere er aktører.

I utvidet forstand har begrepet også vært brukt på grupper av mennesker, slik som politiske partier, bedrifter og nasjoner, men her brukes begrepet ofte mer løselig. Hvem er egentlig «Norge» og hva er det denne aktøren egentlig vil?

Begrepet «aktør» har hengt tett sammen med vår forestilling om bevissthet, kunnskap og intelligent design. En urmaker er en intelligent konstruktør av urverk, en innbruddstyv er en intelligent konstruktør av skapsprengning, en leder er en intelligent konstruktør av organisasjoner og et styre er en intelligent konstruktør av daglige ledere.

Forestillingen om den rasjonelle aktørens evne til intelligente, forutseende konstruksjoner har vært under angrep i økende grad de siste hundre år. Ikke bare viser det seg at folk er styrt av ubevisste motiver, men vår evne til å bruke informasjon til rasjonelle beslutninger har vist seg å være uhyre begrenset og sårbar. En av samtidens viktigste kilder til verdiskapning i bedrifter, nemlig aksjemarkedet, er nærmest per definisjon umulig å kontrollere for daglige ledere. Det er derfor stor grunn til skepsis overfor tanken om styrer og daglige ledere som rasjonelle designere av organisasjoner.

Samtidig med at våre forestillinger om intelligente aktører smuldrer opp «ovenfra», øker vår forståelse for bevisstløse aktører «nedenfra». Virus er i høy grad aktører, selv om de egentlig bare er sekvenser av informasjon som hacker seg inn og kopierer seg selv ved hjelp av kroppen din. Kreftceller og bakterier er aktører som overfaller deg aktivt fordi de bokstavelig talt «vet noe om deg» for å utnytte deg for sine egne formål.

En «aktør» er enhver mekanisme som sanker informasjon fra omgivelsene for å øke sannsynligheten for sin egen overlevelse. Virus gjør det, flått gjør det, internett-selskaper gjør det, og selvsagt er dette drivkraften hos ledere av alle slag. Det er tre store fordeler ved å åpne øynene for en slik bred forståelse av aktører:

For det første forstår vi at alle aktører er «kompetente uten kompetanse», på den måten at de er i stand til å utøve langt mer komplisert atferd enn de selv kan forklare. Det vil si at hverken virus eller daglige ledere kan redegjøre særlig godt for hvorfor det de gjør virker (når det virker), eller for alle de bivirkningene de får.

For det andre kan vi også tenke oss at digitale systemer ikke trenger å være i nærheten av det vi kaller «intelligente» før de kan påvirke våre liv på omfattende måter. For eksempel har digitale valutaer og betalingssystemer sine egne utviklingsformer som kan få dramatiske konsekvenser, dersom vi ikke er våkne nok. Sosiale medier er allerede kraftfulle politiske aktører.

For det tredje, og aller viktigst, kan vi begynne å forstå vår sosiale verden av individer, organisasjoner og systemer som en økologi av aktører av mange flere slag enn vi har vært klar over. Der den historiske forståelsen har vært at vi er i hendene på utvalgte intelligente aktører, må vi begynne å forstå kompleksiteten i det sosiale universet som omgir oss. Dersom vi avskriver dette som «filosofisk preik» kommer vi til å bli ofre for de raskt voksende digitale aktørene som ser og utnytter informasjonsmønstre, slik sosiale medier har vokst seg fete på kunnskaper om brukerne.

Framveksten av digitale aktører driver og snur opp ned på sosialvitenskapene, fordi utviklingen utgjør en industriell, darwinistisk trykk-koker. «Kunstig intelligens» og alt som hører til har til felles med biologiske aktører at de plukker opp mønstre i informasjon og gjør dem tilgjengelige for beslutninger og atferd. Naturens økologiske mekanismer, som har brukt informasjonsmønstre til ernæring, forplantning og utvikling, har blitt overtatt av raske digitale simuleringer. Spørsmålet om «intelligens» er langt på vei en avsporing. Vi bør i stedet være opptatt av aktørenes framvekst og dominans, slik vi unntaksvis blir oppmerksom på det i pandemier og invasjon av fremmede arter.

På samme måte er det på høy tid å tone ned forestillingen om «intelligente designere». Denne ideen er spesielt uttalt i forestillinger om ledelse, særlig innen politikk og entreprenørskap. Diktatorer, gründere og andre maktfigurer klamrer seg til makten gjennom påstander om intelligent design. Vi bør se dette som en sårbar illusjon, og i stedet innse at vi alle lever et skjørt liv i en kokende suppe av mer eller mindre avanserte aktører.

Vi ser nå en framvekst av norsk litteratur om organisasjon og ledelse som reagerer med vantro og skuffelse på møtet med en «intelligent designet» verden av organisasjoner. Jeg regner Tom Karps bok «Lederisme» og Andre Mundals «De flinkeste slutter» til denne bølgen. Kompleksiteten som utvikler seg innenfor helse, forsvar, demografi og teknologi kaster et tragikomisk skjær over lederen som intelligent designer.

På den andre siden finnes en økende interesse for begreper som «tjenestedesign», men da forstått som en møteplass mellom brukere, kunder, tilbydere og designere med avgrensete oppdrag. Morgendagens helsevesen kommer ikke til å bli designet av helseministeren. Det oppstår i samspill mellom aktører som får vekt i den grad de multipliserer seg: Eldre innbyggere, tilbydere av digitale mønster-tjenester (diagnoser, behandlinger, betalingsformer), kreftceller, farmafirmaer, forsikringsselskaper, folkevandringer og kulturforandringer. Vi lever i Aktørenes tid, så vi bør alle kjenne vår besøkelsestid.