Cathrine Løchstøer: En moderat ekstremist fra Belgia i EUs sentrum

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Fremgangen for partier på ytre høyre fløy i Europa de siste årene skaper inntrykk av en massiv og voksende bølge som er i ferd med å skylle over felles-europeiske politiske prosesser og institusjoner. Innbyrdes forskjeller mellom partiene på ytre høyre fløy i EU-landene har til nå bidratt til å dempe angsten blant dem som frykter høyreekstremismen. Men etter Trumps seier og et forestående, symboltungt valg i Tyskland, slår pendelen langt ut.

Pragmatisme har aldri vært høyreekstremistenes tydeligste trekk. De viser pragmatisk adferd bare når de på den måten kan oppnå sine mål eller del-mål, eventuelt unngå noe de mener er verre enn situasjonen slik den er. For pragmatisme i seg selv er negativt i deres univers. De er de absolutte standpunkters riddere.

Derfor overrasker Belgia med en ny statsminister som er blitt pragmatiker etter en lang karriere som høyreekstremist, og til og med som separatist. Bart De Wever var høyreekstrem før det ble moderne og baserte sine holdninger på forestillingen om at flamlenderne i nord måtte frigjøre seg fra resten av Belgia for å kunne realisere sitt fulle potensial.

Flandern i hans hjerte

De Wever er borgermester i Antwerpen, Belgias nest største by, og partileder for N-VA, Ny Flamsk Allianse. Det har han vært siden partiet ble etablert i 2003. N-VA er flamsk-nasjonalistisk, langt ute til høyre på den politiske skalaen, og har i mange tiår forfektet flamsk løsrivelse fra den fransktalende, sørlige landsdelen Wallonia. Partiet har røtter i flamsk-nasjonalistiske bevegelser som til dels har vært forbundet med tysk-vennlighet under og etter Andre verdenskrig. Denne arven har vært vanskelig å fjerne, men både Antwerpen og de Wever befinner seg i dag definitivt i den moderne, vestlige sfære, selv om både mannen og byen bærer tradisjonene med seg.

De Wever mener at den intellektuelle eliten i Vesten driver med selv-destruksjon når toleransen overfor avvikende normer og adferd blir for stor. I et essay med tittelen «Woke» (2023), skriver han at «wokismen» tvinger folk i Vesten til å skamme seg og skaper et syn på vår kultur som om den bare består av bødler og ofre. Essayet er humoristisk anlagt og viser en annen side av De Wever enn den man oftest ser.

De Wever har tatt flere overraskende grep i løpet av sin partileder-tid. Han var ekstremt overvektig da han innledet sin politiske karriere og har forbløffet hele landet med en slankekur som har gjort ham til en slank og sprek mann. Nå mener han at statsbudsjettet, og særlig den delen av det som går til Wallonia, burde gå gjennom en tilsvarende kur – til beste for alle, men særlig for Flandern, som subsidierer Wallonia kraftig.

Politisk har Flandern i moderne tid stemt til høyre og Wallonia til venstre. Ingen i sør deler N-VAs interesse for deling av landet. Brussel er en egen region der uenigheten om språk og politikk stadig kommer til uttrykk, samtidig som alle forstår at det er lite annet å gjøre enn å fortsette på samme måte.

Meloni får drahjelp

Når EU-landenes politiske ledere de neste tre dagene lukker seg inne sammen med EUs ledermannskap i en «konklave» for å se fremover, får de selskap av Bart de Wever. Den nye belgiske statsministeren vil være kjent for de aller fleste – som en frittalende og høyreradikal flamsk nasjonalist. De vil bli overrasket over mannen de skal bli kjent med – han er både mer humoristisk og mindre radikal enn de fleste fortsatt tror. Giorgia Meloni vil kunne glede seg over et nytt, aktivt, rutinert og politisk effektivt medlem av «sin» gruppe i EU-parlamentet, ECR. Hvis det er noe denne mannen kan, er det å inngå kompromisser.

Som leder for en koalisjon av fem partier fra to landsdeler fra sosialister til liberale via sentrum og kristelig-demokrater og altså nasjonalister, vet Bart De Wever hva som må til. Han kan ikke lenger kalles ekstremist, slik han jevnlig er blitt tidligere.

I dag er dette problemet forsvunnet, mye takket være nok et ytterliggående belgisk parti, Vlaams Belang. Lederen for dette partiet, Tom van Grieken, var blant gjestene under innsettelses-seremonien for president Donald Trump. Dette er kanskje det sikreste tegnet på at De Wever nå er helt stueren. Men under valget på ny nasjonalforsamling i juni i fjor fikk Van Grieken nesten like mange stemmer i Flandern som De Wever, 27 mot 28 prosent. De fleste belgiere som ikke stemte på van Grieken, trakk et lettelsens sukk.

Wallonia – fortsatt et annet sted

Disse to ytterliggående partiene har ikke «søsterpartier» i Wallonia, slik de øvrige partiene har. Men De Wever har gjennom det siste tiåret opparbeidet seg en nasjonal posisjon som setter ham i stand til å kommunisere også med sør-belgiere. Likevel – at De Wever nå blir statsminister etter nær åtte måneders forhandlinger med andre partier, er et vannskille i belgisk historie. Det betyr blant annet at mannen selv, De Wever, har greid å vise at han er mer fleksibel og samarbeidsorientert enn før og at han kanskje, men bare kanskje, ikke lenger mener at Belgia bør deles i to. Foreløpig er dette punktet fortsatt på plass blant i N-VAs formålsparagrafer.

Til tross for ytre høyres tradisjonelt sterke stilling i Flanderen, er det første gang siden krigen at denne politiske retningen får statsministeren. Til nå har liberalkonservative og andre sentrumsorienterte partier dannet skiftende koalisjoner. I sør har Sosialistpartiet regjert. For første gang ble Sosialistpartiet ved valget i juni slått av et liberalkonservativt parti som nå får «statsministerposten» i sør.

De Wever skal nå lede en koalisjon av liberalkonservative, sosialister, kristeligdemokrater og sentrum – alle med to partiorganisasjoner i ryggen, en flamsk og en wallonsk. Det omforente regjeringsprogrammet var klart ved midnatt fredag, og De Wever vil dermed kunne motta oppdraget som belgisk statsminister av Kong Phillippe. Han fikk det sikkert ikke helt slik han hadde ønsket i regjeringsforhandlingene. Men det var en belgisk – det vil si en kompromiss-basert – løsning.

Dette er lettere i Belgia enn på EU-plan. Ikke alle De Wevers nåværende eller fremtidige politiske meningsfeller i EU vet hva pragmatisme er, selv om de holder til i Brussel.