Cathrine Løchstøer: EU-parlamentet blir EU-skeptikernes hovedarena

Cathrine Løchstøer er  forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Den franske politikeren Marine Le Pen og hennes parti Rassemblement national (RN, Nasjonal Samling) kommer til å vinne valget på utsendinger til EU-parlamentet søndag. Igjen. Bare med en vesentlig større margin enn forrige gang, i 2019. Partiet ligger an til å få opp mot 35 prosent av stemmene, mens president

Emmanuel Macrons parti Renaissance (Gjenfødelse), i listefellesskap med to sentrum-høyrepartier, antas å havne på under 20, kanskje bare 15, omtrent likt med de to største av partiene på venstresiden som stiller liste sammen under navnet PS-Place Publique (Sosialistpartiet og en nyere sentrum-venstreallianse). De øvrige aktørene ligger langt etter, med en oppslutning på 6-8 prosent i hver ytterkant).

Valgdeltagelsen er som alltid i valg til EU-parlamentet det store problemet: Den ser igjen ut til å bli på under 50 prosent. Men: En større andel av dem som faktisk stemmer enn tidligere kommer til å være unge. Det kan ha noe å gjøre med at ytre høyre-partier over hele EU har nominert unge kandidater som nye parlamentsmedlemmer i Brussel. For ytre høyre-partiene i EU-landene har stor tilslutning blant ungdom. I EU-parlamentet vil de nyvalgte utsendingene fra disse partiene altså finne mange likesinnede og jevngamle, blant dem RNs listetopp, den 28 år gamle partiformannen Jordan Bardella.

Velsmurt apparat

De fleste av dem vil imidlertid komme fra nyere partier, og de færreste regner med at lederen deres vil overta makten i hjemlandet ved neste valg. Marine Le Pens representanter vil komme fra et gammelt og uhyre velsmurt partiapparat. I 2027 vil hun stille som presidentkandidat for tredje gang. Emmanuel Macron vil etter to perioder i Elysée-palasset ikke lenger kunne stille, og foreløpig er avstanden til andre kandidater betryggende sett med Marine Le Pens øyne.

Med en underforstått og litterær referanse til katastrofen i 1914 – utbruddet av Første Verdenskrig – betegnet en fransk kommentator nylig stemningen blant landets politikere utenfor RN som «søvngjengeraktig» – man går mot en varslet katastrofe og tar det ikke innover seg. Alle meningsmålinger sier det samme: Et flertall synes kampen mot innvandring er viktigere enn alle andre politiske programpunkter. Klimaspørsmålene engasjerer ti prosent færre velgere enn migrasjonsproblematikken i en ny fransk måling.

Men EU-valg er noe annet enn nasjonale valg, og til nå har RN ikke vunnet et eneste nasjonalt valg. Det er likevel lenge siden berøringsforbudet i forhold til partiet som i mange tiår ble overholdt av det øvrige politiske spektrum, forsvant. RN er nå godt representert i lokale styringsorganer, og ved siste valg på ny nasjonalforsamling i 2022 gjorde partiet et stort byks og fikk inn 89 representanter i Palais Bourbon, det franske «underhuset». Marine Le Pen spiller en svært aktiv og synlig rolle også der, men har altså aldri deltatt i noen regjering.

De færreste av hennes velgere tenker nå automatisk på faren, Jean-Marie Le Pen, og hans parti Front National (Nasjonal Front), når de ser og hører Marine. Med åpenlyst rasistiske og Holocaust-fornektende standpunkter fikk Le Pen den eldre mye oppmerksomhet, men var samtidig en politisk paria gjennom hele 1980- og 90-tallet. Så - i 2002 - kom han på andreplass i første omgang av presidentvalget dette året. Han slo ut statsministeren, Lionel Jospin fra Sosialistpartiet. Den sittende presidenten, Jacques Chirac fra det daværende Gaullist-partiet, vant overlegent i annen valgomgang, men Le Pens gjennomslag satte en alvorlig støkk i landets politiske establishment.

Ut av nazi-skyggen

Siden Marine Le Pen overtok partiet etter sin far har hun lirket det ut av den mørke nazi-skyggen og gjort det mer svelgbart for flere. Hun har utnyttet den allmenne bekymringen for masseinnvandring fra sør og har utvidet sitt negative engasjement til også å gjelde andre mindretall i samfunnet med diverse avvik fra etablerte normer.

Men hun reagerte meget kontant da listetoppen for det ultra-populistiske og nazi-infiserte tyske partiet AfD (Alternativ for Tyskland), Maxmillian Krah, måtte gå av i slutten av mai etter å ha ytret at ikke alle medlemmer av SS hadde vært forbrytere. Marine Le Pen brøt samarbeidet med AfD og la dermed ned den parlamentariske gruppen i EU-parlamentet der de to partiene har samarbeidet gjennom de siste fem årene.

Marine Le Pen har gjennomført en tidkrevende taktisk manøver: Hun har tålmodig etablert EU som en trussel mot den grunnleggende tilliten befolkningen skal og må ha til sitt hjemland. Dermed ser hun på EU-parlamentet som en arena der EUs overnasjonale innflytelse kan motarbeides og begrenses. Hun må altså insistere på EUs betydning for å kjempe mot at den skal bli større, i EUs parlamentariker-forsamling.

Derfor er det viktig å få innvalgt en stor kontingent fra RN. Dette minner på mange måter om klemmen Jean-Marie Le Pen kom i ved å nedsnakke muslimer så kraftig at han kunne fremstå som en objektiv alliert av Israel, til tross for sin iboende anti-semittisme.

Frankrike har Europas største muslimske og største jødiske befolkningsgrupper. Innvandringspolitikk og håndtering av motsetningsforhold mellom grupper har vært en gjenganger i Frankrikes politiske liv siden tidlig på 1980-tallet og har noen ganger skapt svært dramatiske situasjoner – som attentatet mot en jødisk skole i Paris i 2011, drapene på satiremagasinet Charlie Hebdos journalister i 2015, bombeattentatet mot konsertsalen Bataclan i Paris i 2016 og halshuggingen av en lærer i offentlig sektor, Samuel Paty, i 2020.

De som sto bak ugjerningene hadde presist valgt sine mål. Angrepene var rettet mot Frankrikes selvforståelse som et åpent, fritt og sekulært samfunn med like rettigheter for alle.

Slike hendelser har bidratt til FNs/RNs vekst. Islam er hovedfienden, og dermed flertallet av innvandrere. De truer Frankrikes identitet. Men frykten for at velferden i det franske samfunnet ikke skal tåle belastningen av innvandringen, at vanlige franskmenn som allerede sliter med å opprettholde sitt dagligliv på samme nivå som før, skal bli ytterligere marginalisert, sender også mange velgere til RN.

EU som redskap

Innvandringen er og blir hovedsaken for Marine Le Pen og hennes parti. Den undergraver og truer fransk kultur og historie, hevder de. Meningsfeller i andre EU-land har lignende budskap, og de blir stadig flere.

Tidligere har dette vært uttrykk for nasjonalisme i hvert land – stort sett mindretalls-fenomener. EU har vært sett på som en trussel mot nasjonal integritet og selvråderett. Når politiske partier i flere EU-land har slike oppfatninger, blir EU et forum for utarbeidelse av nye strategier.

Dette har skjedd med Marine Le Pens og hennes partis måte å tenke på. Det forklarer store U-svinger i partiets program som ofte stemples som opportunistiske: Fra å ha villet tre ut av EU, ut av Euro-sonen, ut av klima-angsten, ut av felles reguleringer som hemmer nasjonale tiltak og beslutninger – vendes EU medlemskapet i stedet til å bli et redskap. EUs politikk kan endres innenfra, i samarbeid med likesinnede parlamentarikere fra andre EU-land. De er mange og blir flere.

Organiseringen av arbeidet når det nye parlamentet er valgt og komiteene skal fylles med representanter, når politiske grupper skal etableres og samarbeidsmønstre dannes, vil antagelig EU-parlamentet anno 2024 se nokså annerledes ut enn det forrige. Målet for mange av de nyankomne representantene vil være å begrense, ikke legge til rette for, mer integrasjon mellom medlemslandene. 

Brexit er et tilbakelagt stadium. For Marine Le Pen er og blir EU et redskap.