Cathrine Løchstøer: François Bayrou til unnsetning – sentrum-veteran ny statsminister i Frankrike

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Den nye statsministeren er en av president Emmanuel Macrons aller første støttespillere fra det etablerte politiske Frankrike, fra den gangen Macron falt sin daværende sjef, president François Hollande, i ryggen og stilte som presidentkandidat uten å ha varslet ham. Hollande, som hadde plukket en ukjent Emmanuel Macron til en sentral finanspolitisk stilling, følte seg forrådt og lot selv være å stille til gjenvalg. Macron ble valgt, og hans største støtte og hjelper var François Bayrou.

Den 73 år gamle Bayrou er det nærmeste Frankrike kommer en sentrums-politiker av mer nord-europeisk type. Han leder et parti, MoDem (Demokratisk bevegelse) som har så mye innflytelse som et lite sentrums-parti kan ha i Frankrike. Han er borgermester i den sør-franske byen Pau og nyter generell respekt som en moderat og fornuftig politiker. Han har imidlertid, som flere kolleger i andre partier, vært i justis-myndighetenes søkelys for korrupsjon, men all mistanke er frafalt.

Kompromiss-vennlig 

Det ligger i sakens natur at en leder av et lite sentrumsparti mener kompromisset er en naturlig og nødvendig del av politisk aktivitet. Der skiller han seg fra franske politikere flest, som ofte forbinder «kompromiss» med «kompromittering» (på fransk: compromis/compromission). Samarbeid over partigrenser har noe negativt og nedverdigende over seg, slik det jevnt over oppfattes i Frankrike. Landets politiske system er tuftet på maktkamp mellom store, samlende partier.

Derfor var det i seg selv uvanlig da Macron foran presidentvalget i 2017 dannet et nytt parti for å bygge en ny politikk, mellom og på bekostning av de etablerte partiene. Bayrou støttet ham.

Nå er gode råd dyre for Macron. Hans forrige forsøk på å etablere en ny regjering under ledelse av den konservative politikeren Michel Barnier, falt i fisk da forslaget til statsbudsjett ble sensurert av de to ytterfløyene i Nasjonalforsamlingen og Barnier-regjeringen måtte gå.

Macron, som selv har tre år igjen av sin andre president-periode, må ha en statsminister som kan regjere i sentrum og isolere høyreekstremister og venstreradikale. Det må bygges en allianse fra det stuerene høyre via mellompartiene i sentrum over til sosialdemokrater og sosialister.

Hvis dette lykkes, kan et slikt utvidet og kompromiss-basert sentrum oppnå et lite, men tilstrekkelig flertall og danne regjering. Frankrike kan få i havn et statsbudsjett og begynne arbeidet med å gjenvinne kontroll over sin økonomi. Samtidig vil det parlamentariske liv i Frankrike begynne å ligne mer på situasjonen i de fleste øvrige vest-europeiske land.

Sosialistene ut av dvalen

Lett blir det ikke, men angsten for ytterfløyene er trolig stor nok til at det lar seg gjøre. Den viktigste brikken er Sosialistpartiet, som har vært i en slags dvale-tilstand i skyggen av den radikale venstresiden etter at Macron kom til makten første gang for sju år siden. Partiet har alliert seg med den ytterliggående venstresiden og selv blitt dominert av dette samarbeidets ideolog og leder, den velkjente agitatoren Jean-Luc Mélenchon. Alliansen, LFI (La France Insoumise - Det Frankrike som ikke underkaster seg), gikk sammen med erkefienden Nasjonal Front om å kaste Barnier-regjeringen.

Ved å bryte ut av LFI kan Sosialistpartiet spille en avgjørende rolle i en ny tverrpolitisk allianse som vil være stor nok til å frata de ytterliggående partiene LFI og Nasjonal Front den vetoretten de i fellesskap brukte for å felle Barniers kortlivede regjering. Frankrike kan få et omforent statsbudsjett for 2025 og komme i gang med en reduksjon av sitt store underskudd.

Radikal nyanse

Dette vil ha en pris. Sosialistpartiets formann, Olivier Faure, har satt fram et forslag som er mer radikalt enn man skulle tro ved første øyekast: Partiet vil utsette hevingen av pensjonsgrensen fra 62 til 64 år. Av alle ankepunkter mot regjeringens politikk i brede lag av folket er dette det største. Venstresiden og Nasjonal Front har til nå kategorisk avvist å akseptere Macrons 64-årsgrense, og dette er blitt en fanesak for hele venstresiden. Ved å snakke om utsettelse i stedet for avvisning har Faure vist en evne til nyansering som er sjelden vare i nasjonalforsamlingen.

Med utnevnelsen av Bayrou øker Macron sin mulighet til å redde en situasjon som ble nesten uhåndterlig etter et hurtig og etter de flestes mening uoverveid nyvalg på nasjonalforsamling i sommer. Valget ga en helt uavklart politisk situasjon og resulterte i en sterkt splittet og uoversiktlig forsamling. Bayrou har tyngde og troverdighet i størstedelen av det politiske Frankrike, og de første kommentarene fra partigruppene tyder på at ingen i utgangspunktet vil ta sikte på å felle den nye regjeringen under hans ledelse. Men han vil få behov for all sin lange erfaring i rikspolitikken.