Cathrine Løchstøer om fransk dilemma: President, statsminister, eller begge deler?

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Det var ikke Emmanuel Macron som etablerte dagens konstitusjonelle ordning i Frankrike – Den femte republikk. Det gjorde Charles de Gaulle i 1958, da Algerie-krigen skapte politisk kaos i Frankrike.

Daværende statsminister Pierre Pfimlin ga opp å regjere, og helten fra Andre verdenskrig fikk oppdraget med å skape orden. Den nye forfatningen flyttet det politiske tyngdepunktet fra Palais Bourbon (Nasjonalforsamlingen) til Elysée-palasset, presidentens residens.

Der har det ligget siden, og uenighet mellom president og nasjonalforsamling har vært løst ved anvendelse av en artikkel i grunnloven som gir presidenten og hans regjering rett til å overkjøre et flertall i forsamlingen, eller ved utskriving av nyvalg, eventuelt en folkeavstemning. Slike politiske «samboerskap» er sjelden lykkelige, men kan fungere hvis begge parter er pragmatisk innstilt.

Valget i juni

Det nye samboerskapet, resultatet av valget på ny nasjonalforsamling 30. juni og 7. juli, er foreløpig ikke etablert. Landet må ha en statsminister og en regjering, men president Emmanuel Macron finner ingen han vil samarbeide med eller som vil samarbeide med ham, i den Nasjonalforsamlingen landet har fått.

Valget kom tre år før tiden, etter en brå beslutning fra Macron som var rystet over høyreekstremistenes sterke fremgang ved valget på nytt EU-parlament 9.juni.

Valgsystemet, flertallsvalg i én-manns-kretser i to omganger, gir rom for samarbeidsmønstre i 2. valgomgang som kan modifisere resultatet fra 1. omgang. Denne taktiske muligheten til å holde ekstremistene på avstand, ble brukt med godt resultat 7. juli. Høyreekstremistene i Marine Le Pens parti Nasjonal Samling (Rassemblement National) og noen nærstående grupperinger, fikk færre plasser i forsamlingen enn «brutto-tallene» fra 1. valgomgang skulle tilsi. Dette partiet kan derfor ikke gjøre krav på statsminister-posten. Det kan heller ikke noe annet parti.

Dette betyr at Macron må finne en «upolitisk» statsminister som alle kan godta, eller henvende seg til partier i Nasjonalforsamlingen som i koalisjon kan forsyne landet med en statsminister og en regjering som Macron kan samarbeide med.

Republikansk eller u-republikansk

Like mye som parti-etiketter bruker franske politikere, og for tiden presidenten i særdeleshet, utrykket «republikansk» som kriterium for hva som er politisk stuerent. Det motsatte er «u-republikansk» og derfor uakseptabelt i styrings-sammenheng. I dette ligger at styre og stell må være tuftet på Republikkens prinsipper og verdier. Det mener Macron at Nasjonal Samling ikke er, og heller ikke partiet La France Insoumise, LFI (Det ukuelige Frankrike) på motsatt side av det politiske spektrum.

Der er ikke klart hvordan Macron ville stilt seg dersom ett av disse partiene hadde fått flertall, noe bare Nasjonal Samling som enkeltstående parti lå an til å kunne komme i nærheten av. Lederen for LFI, Jean Luc Mélenchon, så dette i tide til å danne en valgallianse med de Grønne, Sosialistpartiet og Kommunistpartiet, i håp om på denne måten å bli «republikansk» nok. Alliansen, Den Nye Folkefronten (Nouveau Front Populaire), ble største gruppe i Nasjonalforsamlingen og skaffet seg til og med en partipolitisk uavhengig statsminister-kandidat, en byråkrat fra administrasjonen av Paris, Lucie Castet.

Hun overrasket alle som et hittil ukjent, men stort politisk talent. Men det var nok for Macron at hun i utgangspunktet var rekruttert av Mélenchon. Svaret var nei.

Macron har gjort det klart at han kan samarbeide med LFIs alliansepartnere, men ikke med LFI. Partiet forholder seg ikke til de «republikanske» ideer, og det gjør altså heller ikke Nasjonal Samling, som kom på tredje plass, men som ble det største enkeltstående partiet i forsamlingen.

Gode råd er dyre, gitt at ingen «naturlige» samarbeidspartnere på sentrum-høyre eller sentrum-venstre side kan skape et trygt flertall.

Koalisjoner uglesett

Macrons eget parti gikk kraftig tilbake ved valget, men dannet en sentrumsallianse som ble mindre enn Den Nye Folkefronten, men større enn Nasjonal Samling. Siden Folkefronten ikke ser ut til å la seg splitte, må Macron se etter andre muligheter og kanskje basere seg på samarbeide i skiftende mønstre i den kommende perioden. I så fall trenger han en statsminister som kan håndtere hele det politiske spektrum – en anerkjent topp-byråkrat eller en sentrumspolitiker med tidligere regjeringserfaring.

Men en slik måte å styre på har ingen tradisjon under Den femte republikk. Koalisjoner er generelt uglesett. De bygger nødvendigvis på kompromisser, noe som i fransk språk og politisk kultur henger nøye sammen med kompromittering. Man kompromitterer seg ved å inngå kompromisser. Dette er hovedinnvendingen som ledsager enhver omtale av Den fjerde republikk: I Nasjonalforsamlingen måtte politikerne arbeide fra sak til sak og inngå kompromisser på løpende bånd. Det var verken effektivt eller hederlig overfor velgerne. Derfor er det hardt arbeid å bygge bro over partipolitiske skillelinjer i Palais Bourbon, selv om mange av partiene står hverandre nær ideologisk sett.

Men tiden går, og aritmetikken overtar for politiske overlegninger. Frankrike har ventet på en ny regjering i to måneder. De gamle sentrumspartiene, de som har overlevd under Den femte republikk, har ikke mistet troen på at samarbeid over partiskiller er mulig og til og med politisk ønskelig. Det er disse partiene Macrons parti har sluttet seg sammen med, under alle valg til politisk/administrative posisjoner i forsamlingen som nå er på plass. Macrons parti fikk «Stortingspresidenten», og Nasjonal Samling ble avspist med et par uviktige komitéverv.

Urepublikansk eller udemokratisk?

En uvant bredde i den politiske sammensetningen preger den nyvalgte nasjonalforsamlingen, selv om det er etablert koalisjoner. Tar man i betraktning de enkelte politiske bestanddeler, kommer man til at forsamlingen er mer mangfoldig enn tidligere. Dette gjør ikke regjeringsdannelse enklere. Men Macrons avvisning av LFI hopper bukk over det faktum denne alliansen er den største i den nyvalgte nasjonalforsamlingen. Og Lucie Castet, LFIs statsministerkandidat, er partiløs.

Macron har altså gjort det klart at han kan samarbeide med LFIs alliansepartnere, men ikke med LFI. Partiet er altså ikke blant de «republikanske» slik han definerer begrepet, og det er heller ikke Nasjonal Samling.

Spørsmålet er hva slags kriterium dette er. Så lenge valget er gjennomført etter gjeldende regler, fremstår det som udemokratisk å nekte å anerkjenne vinneren. LFI er ikke et forbudt parti i Frankrike. Det er heller ikke Nasjonal Samling.

Macrons eget parti gikk kraftig tilbake ved valget. Ingen «naturlige» samarbeidspartnere på sentrum-høyre eller sentrum-venstre side ser ut til å kunne skape et trygt flertall.

Presidenten oppfattes som arrogant når han lar tiden gå uten å gi landet en regjering. Han antar at en regjering utgått av Den Nye Folkefronten (Nouveau Front Populaire) vil bli nedstemt umiddelbart i forsamlingen dersom alliansen får i oppdrag å danne regjering. Dette er neppe en god nok grunn til å nekte å la alliansen prøve – ut fra det enkle prinsippet at disse partiene sammen vant valget.