Cathrine Løchstøer: Skjebneuke for Frankrike – regjeringen kjemper mot mistillit

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

SYNSPUNKT. Dersom regjeringen må gå, kan det ikke skrives ut nyvalg før i juni neste år, og Frankrike vil måtte styres av en «teknisk» overgangsregjering, et forretnings-ministerium som bare kan ta seg av løpende forvaltningsoppgaver.

Det er statsbudsjettet det dreier seg om. Frankrike er havnet i en situasjon som har kommet brått på: Riktignok har budsjettunderskuddet gjennom de siste årene ligget godt over det «tillatte» i EU-forstand: Tre prosent. Frankrike har år etter år lovet å komme ned dit, men det motsatte har skjedd, og nå ligger prosenten på 6,1 av BNP.

Sammenlignes med Hellas

Dette er omtrent der Hellas lå i sin verste periode som EU-medlem, da landet ble utsatt for det mange grekere oppfattet som nedverdigende behandling. Det var etter den perioden landets daværende finansminister, Yanis Varoufakis, skrev en sint og ironisk bok om sin erfaring fra møtene i Brussel under tittelen 'Adults in the Room' (2018).

Frankrike kommer ikke dit og vil ikke bli satt under administrasjon fra Brussel. Landet er solvent på en annen måte enn Hellas. Men situasjonen landet er havnet i, omtales som «gresk» i EU.

Frankrike bør derfor kutte utgifter. Budsjettet har vært under arbeid siden Barnier ble utnevnt som statsminister etter det katastrofale nyvalget i sommer, like etter siste valg på utsendinger til Europa-parlamentet i juni. Dette valget gikk svært dårlig for president Emmanuel Macrons parti, og han tok sjansen på nyvalg hjemme for å redusere inntrykket av massiv oppslutning om ytre høyre blant franske velgere.

Ytterfløyenes tid

Det lyktes ikke. Frankrike fikk en nasjonalforsamling med to ytterfløyer og tidenes valgresultat for det ytterliggående høyrepartiet Nasjonal Samling (Rassemblement National) under ledelse av Marine Le Pen. Uten noe styringsdyktig politisk flertall ba presidenten til slutt den velkjente og respekterte (både i Frankrike og i EU) Michel Barnier om å snekre en regjering og deretter et budsjett.

Det har han gjort, men skal det vedtas, må det aksepteres av Nasjonal Front. Barnier kan riktignok bruke Grunnlovens såkalte nødparagraf (§49.3) for på den måten å tvinge gjennom et vedtak. Men selv denne paragrafen kan settes til side dersom et flertall i forsamlingen stemmer for mistillit til regjeringen. Venstrealliansen i Nasjonalforsamlingen har allerede klart et forslag til mistillitsvedtak, og alt avhenger av Marine le Pen og hennes partifeller i forsamlingen.

I denne situasjonen har Barnier til nå valgt å justere sitt budsjettforslag for å gjøre det mer spiselig for Nasjonal Front. Det gjelder reduksjon i helseytelser til innvandrere uten oppholdstillatelse og nedkorting av prosedyrer for å sende slike ut av landet, og det gjelder lettelser i beskatningen av pensjonister. Strømprisen blir liggende der den er, i motsetning til den planlagte prisøkningen.

Forholdstallsvalg 

Men det som kanskje kan gjøre susen for Marine Le Pen, som bare lar tiden gå og ser hvor langt hun kan komme, er et forslag om å introdusere et element av forholdstallsvalg ved valg til Nasjonalforsamlingen. Det vil være et grep som gir Nasjonal Front helt nye muligheter til å øke sin representasjon. Partiet lider under den nåværende «eliminasjons-metoden»: Bare to kandidater i hver valgkrets kommer til siste runde, og bare én blir valgt. Så lenge Nasjonal Front er omfattet av et «berøringsforbud» blant de øvrige partiene, vil dagens ordning slå negativt ut for partiet. De «stuerene» samarbeider i andre valgomgang for å utestenge Nasjonal Front.

Dersom Michel Barnier tilbyr en slik endring som betaling for aksept av budsjettet, er det grunn til å tro at Nasjonal Front sier ja. Det vil være en reell og trolig varig landevinning for et parti som føler seg som en paria.

I så fall kan Barnier bli sittende og president Macron fortsette å stelle med «president-saker», det vil i stor grad si utenriks- og sikkerhetspolitikken. Den internasjonale situasjonen gir ham muligheter.

Men med Barnier-regjeringens innrømmelser og justeringer vil det franske nasjonalregnskapet ikke se så annerledes ut i neste budsjettperiode, selv om det jo var hensikten med det hele. Frankrike vil fortsatt være den verste eleven i EU-klassen når det gjelder disiplin. 

Men straffen vil ikke komme fra EU. Den vil komme fra de internasjonale finansmarkedene, og det er kanskje verre. Det blir dyrt å være Frankrike i 2025, regjering eller ikke regjering.