Den som ikke får delta, kan heller ikke bidra

Lilly Ann Elvestad er generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

Koronapandemien har forsterket allerede eksisterende forskjeller i levekår og helse. Regjeringens perspektivmelding viser at velferdsstaten står overfor store utfordringer i årene fremover – også når vi ser bort ifra ekstrabelastninger grunnet pandemien.

Perspektivmeldingen 2021 som kom i februar, peker på trusler og muligheter for å sikre at velferdsordningene våre også vil virke i morgen. Hva må til for at vi skal slippe å gjøre store kutt i vårt nasjonale sikkerhetsnett slik vi kjenner det? Meldingen drøfter viktige utfordringer for norsk økonomi, og skisserer en strategi for å møte utfordringene. Meldingen legger et tidsperspektiv frem mot 2060.

Personer med funksjonsnedsettelse er ikke en liten gruppe uheldige. Én av fem nordmenn vil oppleve å få en funksjonsnedsettelse i løpet av livet. For noen er funksjonsnedsettelsen medfødt, andre får nedsatt funksjon som følge av sykdom eller ulykker. Det kan ramme deg, ditt barn eller din partner.

Som representanter for pasienter, brukere og pårørende vet vi godt hvor brutalt kriser kan ramme, og hvor utrolig viktig det er at vi både har et godt sikkerhetsnett og gode brukerorienterte tjenester som kan hjelpe oss å stå oppreist gjennom og etter kriser.

Gode velferdsordninger bidrar til å forebygge utenforskap og store forskjeller i samfunnet – det er det tverrpolitisk enighet om.

Ligningen går ikke opp

Regjeringen tegner et bilde der oljeinntektene synker, antall arbeidsaktive går ned og antall eldre og uføre – særlig unge uføre - øker. Dersom alle andre faktorer forblir uendret, går ikke ligningen opp.

For at systemene ikke bare skal fortsette å virke, men også bli bedre, mener Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) at følgende må prioriteres:

• Likestilling for funksjonsnedsatte – lik rett til utdanning, arbeid og deltakelse på alle samfunnets arenaer, som andre
• Universell utforming av samfunnet– spesielt skoler og arbeidsplasser
• Tiltak som kan senke frafallet i videregående opplæring, og gjøre at flere får fagbrev eller høyere utdanning. Allerede nå bør det planlegges tiltak for så raskt som mulig å tette gapene som har oppstått for de som har mistet tilrettelagt opplæring og timer med spesialpedagog under pandemien
• Tydelige krav til arbeidsgivere om inkludering og tilrettelegging for arbeidstakere med funksjonsnedsettelser

(Innlegget fortsetter under bildet)

Behovene er de samme

Kravet om likestilling av personer med funksjonsnedsettelser, er den røde tråden i FFOs arbeid. Mennesker med funksjonsnedsettelser har ikke «spesielle» behov. Behovene er de samme som for alle andre – utdanning, jobb, et egnet sted å bo, og så videre.

Likestilling betyr like muligheter til å få dekket disse universelle behovene. Det er ikke situasjonen i dag. Funksjonsnedsatte møter barrierer og diskriminering hver eneste dag.

En studie fra OsloMet viste nylig at rullestolbrukere i snitt må sende dobbelt så mange søknader som andre for å bli innkalt til jobbintervju – og det på stillinger der rullestolen ikke har noe å si for utførelsen av arbeidet, og der arbeidsplassen i utgangspunktet er tilgjengelig for rullestolbrukere

Mangel på likestilling – uansett hvilket diskrimineringsgrunnlag vi snakker om – betyr at ressurser kastes bort. Den som ikke får delta, kan heller ikke bidra. Selv om kostnaden med å tilrettelegge for deltakelsen isolert sett kan virke høy, så er avkastningen som regel mye høyere. Du finner den bare i et litt annet regnskap.

Trygdemottakere kureres ikke med fattigdom

Det skal selvsagt lønne seg å jobbe. Det gjør det også i dag. Men vi godtar ikke en retorikk der det skapes et inntrykk av at trygdemottakere generelt sett bare har «vondt i vilja», og at bare man blir fattig nok, så vil man komme på bedre tanker.

En forutsetning for bærekraft er å forebygge og rehabilitere, slik at vi kan redusere behovet for tjenester og sikre at tjenestebehovet i minst mulig grad blir varig.

Vi ser ikke logikken i at personer på arbeidsavklaringspenger blir tvunget over på varig uføretrygd når målet med ordningen er å hjelpe folk tilbake i jobb, eller logikken i at dyr medisinsk behandling kastes bort på grunn av mangel på rehabilitering og trening i etterkant. Det er heller ikke fornuftig ressursbruk når mangel på universell utforming fører til assistentbehov, manglende utdanning, arbeidsløshet og behov for tilrettelagt transport.

Perspektivmeldingen gir oss mulighet til å se ting i sammenheng - og i et langt tidsperspektiv. Den burde gi regjeringen et godt grunnlag for å gjøre viktige investeringer som forebygger utenforskap og sikrer et samfunn der alle kan delta og bidra. Klarer vi det, er det mer sannsynlig at regnestykket for velferdsstatens kostnader og inntekter vil gå opp også i fremtiden.

Innlegget er skrevet i forbindelse med kampanjen «Flytt deg! Ikke la fordommene dine stå i veien for yrkesplanene mine»