Erlend Vestre: Produktivitetspotensialet i kommunal sektor – tenk på et tall

­Erlend Vestre er sjefskonsulent i Devoteam Norway.

Perspektivmeldingen 2024 peker på muligheten for å redusere kommunale utgifter til barnehager, grunnskoler og pleie- og omsorgstjenester med opptil 20 prosent uten at kvaliteten på tjenestene svekkes. Det kan oppnås ved å implementere beste praksis fra de mest effektive kommunene.

Hva er beste praksis? Beste praksis refererer til metodene og prosessene som har vist seg mest effektive for å nå spesifikke mål, basert på erfaring, forskning og evaluering. Ved å identifisere hva som har fungert i én kommune, kan andre tilpasse metodene til sine egne behov. 

Eksempler på effektiv praksis inkluderer velferdsteknologiske løsninger i Bergen og interkommunalt samarbeid om spesialiserte tjenester. Men å kopiere beste praksis gir ikke alltid ønskede resultater, ofte på grunn av manglende tilpasning til lokale forhold. Som mangeårig konsulent har jeg erfart at nøkkelen er å tilpasse beste praksis rammeverk og modeller til den konkrete sammenhengen de skal brukes i.

Hvordan overføre beste praksis? For å lykkes med overføring av beste praksis må noen forutsetninger være på plass. Det må være forståelse for målet med praksisen, hvilke metoder, prosesser og teknologier som ligger bak, og om disse kan tilpasses forholdene i andre kommuner. Faktorer som kultur, ressurser, størrelse og teknologisk modenhet spiller en avgjørende rolle i hvorvidt en beste praksis kan fungere i en ny sammenheng.

Store variasjoner mellom kommuner. En av hovedutfordringene ved å overføre beste praksis er de store forskjellene mellom norske kommuner. Oslo har over 1500 innbyggere per kvadratkilometer, mens Utsira har kun 1-2 personer per kvadratkilometer. Slike demografiske forskjeller gjør det vanskeligere å anvende de samme praksisene på tvers av kommuner.

Økonomiske rammebetingelser varierer også betydelig. Mindre kommuner har ofte færre ressurser til å investere i nødvendige forbedringer. Tilgang til arbeidskraft med riktig kompetanse er en annen utfordring, særlig i små kommuner. Oslo, med sine 717 000 innbyggere, har langt større muligheter for å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft enn en kommune med et mediant innbyggertall på ca. 5400 innbyggere.

Kommunal kultur og ledelse. Forskjeller i kultur mellom kommunene spiller også en viktig rolle. Arbeidsmåter og rutiner er dypt forankret i den enkelte kommunens organisasjon. Selv om en ny metode er objektivt sett bedre, kan endringsprosesser møte stor motstand. Kommuner med sterke ledere og god endringskompetanse vil lettere kunne innføre nye løsninger. I kommuner der forholdene er motsatt, vil motstanden mot endringer være større.

Teknologiske forskjeller. De mest effektive kommunene har ofte investert i moderne teknologiske løsninger som effektiviserer tjenestene. For kommuner med mindre utviklet teknologisk infrastruktur vil det kreve store investeringer å innføre de samme løsningene. Dette er en vesentlig hindring for mange kommuner.

Politiske prioriteringer og samarbeid. Lokalpolitiske prioriteringer spiller også inn på hvordan beste praksis implementeres. Politikerne i en kommune kan ha andre mål og prioriteringer enn hva som fremmes av beste praksis, som vi har eksempler på fra skole og barnehage. Dette kan føre til at forslag til endringer ikke blir vedtatt, eller møter betydelig motstand. Slike politiske hindringer kan forsinke, eller i verste fall hindre, effektivisering.

Mulige løsninger. Selv om det er krevende å overføre beste praksis, finnes det store muligheter for å forbedre effektiviteten i kommunene. Siden mange kommuner har begrensede ressurser til å gjennomføre slike tiltak på egen hånd, bør staten og KS spille en viktig rolle i å tilrettelegge for overføring av beste praksis. Dette kan gjøres ved å utvikle ressurser som veiledere, maler og ressursbanker, med konkrete eksempler fra de mest effektive kommunene.

Staten og KS som tilretteleggere. Et av de viktigste tiltakene som kan bidra til økt effektivisering, er økt investering i felles digitale plattformer enn de som er tilgjengelig i dag, som for eksempel plattformen FIKS som leveres av KS og finansieringsordningen Digfin. Det kan hjelpe kommunene med å standardisere tjenestene og innføre beste praksis. Økt økonomisk støtte fra staten vil også være nødvendig for å sikre at alle kommuner har mulighet til å investere i forbedringer. KS tilbyr allerede omfattende kurs og opplæring for å bygge kompetanse på ulike teknologier og for å dele erfaringer på tvers av kommunene. Det bør vurderes om disse tilbudene er tilstrekkelige for å kunne realisere potensialet for effektivisering.

Å overføre beste praksis er utfordrende, spesielt for mindre effektive kommuner. Staten og KS må lede, men kommunene må også være villige til å lære av hverandre. Spørsmålet er om dette vil prioriteres i fremtidige statsbudsjetter, gitt strammere økonomiske rammer fremover.