Fastlegene koster kommunene mer for hvert år

Bjørn Arild Gram er styreleder i KS

Fastlegeordningen koster kommunene mer for hvert år. Det er en tydelig trend som nå blir dokumentert fjerde år på rad. I fjor brukte kommunene 591 millioner kroner på å beholde fastlegene, året før var utbetalingen på 520 millioner kroner.

Det er alvorlig at kommunene tvinges til å strekke seg stadig lengre for å sikre egne innbyggere en lovpålagt rettighet som fastlege. Dette er penger som kunne vært brukt på skole, eldreomsorg og barnevern. Nå må Stortinget og regjeringen ta grep.

Ordningen er underfinansiert

Til tross for oppstart av regjeringens handlingsplan, er merkostnadene økt med ytterligere 70 millioner i 2020. Det viser nye beregninger fra Ipsos. For fjerde gang på rad er kommunenes subsidiering av fastlegeordningen kartlagt. Kommunenes subsidiering holder ordningen flytende, men ordningen rakner i sømmene fordi tiltakene i regjeringens handlingsplan ikke er tilstrekkelig eller treffer godt nok.

Beskrivelsene av dagens fastlegeordning ligner på beskrivelsene fra 1990-tallet. Det er nå 110.000 mennesker som ikke har fastlege. 600.000 innbyggere måtte i fjor bytte fastlege uten at de ønsket det selv.

(Innlegget fortsetter under bildet.)

For lite, for sent og for sakte

Handlingsplanen til helseminister Høie er et steg i riktig retning, men det er for lite, kommer for sent og går for sakte. Dessuten behøves en målretting overfor de kommunene som har de største utfordringene.

Dersom trenden med subsidiering fortsetter som tidligere år, forventer KS et behov for en tilleggsbevilgning til fastlegeordningen på 500 til 700 millioner kroner i 2021. Det bør inn i statsbudsjettet for 2022, inkludert en fortsatt opptrapping med ytterligere tiltak de kommende årene.

Pengene må brukes til å styrke basisfinansieringen, og fordeles etter en endret fordelingsnøkkel slik at midlene treffer bedre.

Rekrutteringsutfordringer

Utfordringene tiltar i hele landet, men spesielt i distriktene er rekrutteringsutfordringene særlig store. Kommunene opplever at det er store utfordringer både med å rekruttere og beholde fastleger.

De minst sentrale kommunene og kommuner med færre enn 3000 innbyggere har subsidiert fastlegene over flere år og sier de må fortsette med dette, dersom ordningen ikke endres. I disse kommunene er det også særlig behov for å se fastlegetjenesten og øvrige tjenester i en sammenheng. Legevakt, helsestasjon, skolehelsetjeneste og legetjeneste i sykehjem utføres av de samme legene – derfor må både arbeidsbelastning og finansieringsløsninger også sees i sammenheng.

Nær ved å rakne

Hovedmodellen for fastlegeordningen er næringsdrift. Men mange unge og nyutdannete leger ønsker større forutsigbarhet og trygghet i sin arbeidssituasjon. Rammevilkårene for kommunene til å omgjøre ledige fastlegehjemler til andre modeller må forenkles. Det vil gjøre det enklere å rekruttere nye leger.

Det behøves flere leger i kommunene. Derfor må det utdannes flere, og det er behov for flere LIS1-plasser. Vi må ta på alvor at mange unge leger ikke ønsker å være selvstendig næringsdrivende. Det må derfor bli enklere for kommunene å tilby til fast ansettelse.

Vi trenger en ny organisering av legevakt. Vi bør tenke nytt omkring organiseringen av spesialistutdanningen i allmennmedisin (ALIS), og det må skapes gode rammevilkår for faglige fellesskap og utdanning. Dette krever også finansiering.

Fastlegeordningen hadde raknet for lengst hadde ikke kommunene holdt den i live sammen med fastlegene selv. Det haster å finne de riktige tiltakene nå. Det er på tide at Stortinget og regjeringen tar grep.