Feilslått om fastlegens fæle hverdag

AFTENPOSTEN HAR FÅTT mye – og berettiget – kritikk for artikkelen «Pasienten har alltid rett», som ble publisert i A-magasinet for to uker siden. Der ble ti fastleger invitert til å dele sine verste pasienthistorier, og det var ikke småtteri de hadde å fortelle:

• En av historiene handlet om en frisk pasient som forlangte sykmelding for å være opplagt til ferien om to uker.
• En annen gjaldt en mann på 30 år – også han frisk – som ville at legen skulle søke uføretrygd for ham. Grunnen han oppga, var at han syntes det var slitsomt å jobbe, spesielt på mandager.
• En tredje historie handlet om kvinnen som ble så rasende da hun ikke fikk det som hun ville, at hun bæsjet i heisen på vei ut fra legekontoret og smurte avføringen utover utgangsdøra.

Artikkelen hadde følgende klikkvennlige ingress: «Avføring i heisen. Penis i munnen. Pasienter som truer seg til sykmelding. Er det rart norske fastleger er slitne?»

DET MED PENIS handlet riktignok om et uhell og ikke om en pasient som stilte urimelige krav, men som helhet hadde saken to klare budskap:

• Kravstore pasienter med dårlig moral og manglende impulskontroll er i ferd med å overbelaste fastlegesystemet.
• Legene gir pasientene det de ber om – og svikter dermed sin rolle som portvoktere for tilgangen til velferdsytelser.

Hele artikkelen kunne vært avfeid som en samling historier leger kan komme med etter den tredje konjakken på et julebord, når de skal overgå hverandre i fortelle hvor håpløse pasientene er. A-magasinets problem er imidlertid at de koblet de ekstreme legehistoriene til fakta og statistikk om økning i tallet på legebesøk, sykmeldinger og antall uføre.

At Aftenposten på nett brukte grafer som blant annet ga inntrykk av at det hadde vært en eksplosjon i tallet på legebesøk, bidro til å gi et ekstra skjevt bilde av virkeligheten. Dette misbruket av statistikk har Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen beklaget. Det er bra. Men selv uten de tvilsomme grafene, gir oppslaget i A-magasinet et fortegnet bilde av utfordringene norske fastleger står overfor.

«For øyeblikket er det over 350.000 uføretrygdede i Norge, og de utgjør en gradvis økende del av arbeidsstyrken, for tiden 10 prosent. Enkelte pasienter mener det å få uføretrygd nærmest er en rettighet», skriver A-magasinet.

A-MAGASINET BRUKER TALL fra årene 2015 til 2018 for å vise at andelen uføre har økt. Men går man noen år lenger tilbake i tid, er bildet et annet. Ser man for eksempel på årene 2002-2006 var andelen uføre høyere enn i 2018. Helhetsbildet 2000-tallet er at andelen uføre er relativt stabil.

Det betyr ikke at man skal unnlate å bekymre seg over tallet på uføre. Spesielt økningen i unge uføre gir grunn til bekymring. Men det vil være vanskelig å finne dokumentasjon på bildet A-magasinet tegner av at tallet på uføre øker fordi kravstore pasienter mener de nærmest har rett til uføretrygd.

Hadde A-magasinet konsultert fagfolk som har forsket på fastlegers erfaringer, ville de vært nødt til å justere sin framstilling.

«DET ER IKKE VANSKELIGE pasienter som er fastlegenes problem. Pasienter flest er greie og rimelige. Og oppfordring til juks og til å skrive feil diagnoser kan jeg knapt huske jeg har opplevd i mine 35 år som fastlege», sier lege og forsker Stein Nilsen til Velferd.no.

I tillegg til å ha lang erfaring som fastlege, har Nilsen vært veileder for yngre leger og skrevet en doktorgrad om legers erfaringer med å være velferdsstatens portvakter. Hans doktoravhandling er et langt bedre utgangspunkt for å diskutere utfordringene for fastlegene enn oppslaget i A-magasinet.

Fastlegene har en utfordring ved at de skal være pasientens hjelper samtidig som de skal kontrollere tilgangen til velferdsytelser. Det er en krevende dobbeltrolle som fastleger strever med å fylle. Og legene opplever at de i økende grad er i klemme mellom de to rollene.

Intervjuene Nilsen har gjort med fastleger, tyder imidlertid ikke på at de gir blaffen i portvaktrollen. Tvert imot synes det som om de gjør så godt de kan. Oppgaven har imidlertid blitt vanskeligere med årene, blant annet fordi legen ikke har samme autoritet som tidligere og fordi det legges større vekt enn før på at pasienten skal bli hørt.

Å GÅ TILBAKE til en tid med autoritære leger og selvutslettende pasienter er verken ønskelig eller mulig. Men det er behov for en diskusjon om hva som kan gjøres for at fastlegene bedre kan fylle sin dobbeltrolle som hjelper og kontrollør.

Stein Nilsen har flere forslag til tiltak: Han mener blant annet legeutdanningen bør reformeres og at leger bør få opplæring og trening i å håndtere konfliktfylte situasjoner i møter med pasienter.

Den erfarne fastlegen etterlyser også en tydeligere ryggdekning for legenes oppgave som portvakt. Han mener myndighetene klart og tydelig må si ifra at denne oppgaven er en viktig del av fastlegenes oppdrag.

Anbefalingene og analysene til Stein Nilsen er verdt å lytte til. De gir et langt bedre grunnlag for debatt om fastlegenes hverdag enn historier om bæsj i heisen og penis i munnen.