Glenn Agung Hole: Formuesskatten svekker lokalt eierskap – og med det fellesskapet

Glenn Agung Hole er førsteamanuensis i økonomi og entreprenørskap ved Universitetet i Sør-Øst Norge. 

SYNSPUNKT. For få dager siden deltok jeg på Næringskonferansen på Søre Sunnmøre i Ørsta. Der møtte jeg mange lokale eiere som hver dag står i førstelinjen for å skape verdier og arbeidsplasser – ikke bare for egen vinning, men fordi de er en del av samfunnet de virker i. De støtter idrettslag, gir arbeidstrening, ansetter folk med hull i CV-en og tar samfunnsansvar uten å be om applaus. Disse eierne kan ikke flytte til Sveits. De vil ikke flytte til Sveits. De har hjertet sitt her.

Men i møte med et skattesystem som straffer dem for å eie bedriften de selv har bygd, er det ikke sikkert de har noe valg på sikt.

En særnorsk straffeskatt på eierskap

Formuesskatten er en skatt på papirverdier – på aksjene eieren har i selskapet, uavhengig av om selskapet har overskudd eller om eieren har tatt ut noe. For å betale skatten må eieren ofte ta ut utbytte. Dette svekker egenkapitalen, reduserer evnen til å investere og gjør det vanskeligere å tåle motgang.

Internasjonale konsern og utenlandske eiere betaler ikke denne skatten. Børsnoterte selskaper verdsettes gunstig. Det er de norske eierne av små og mellomstore bedrifter – særlig i distriktene – som rammes hardest. De som er nær ansatte og lokalsamfunn, og som ikke kan flytte verdiene sine bort med et tastetrykk.

Det er ikke Swiss Capital som sponser korpset

Vi må våge å si det som det er: Det er ikke de store, internasjonale aktørene som sponser draktene til G14-laget eller betaler for nytt tak på grendehuset. Det er ikke multinasjonale selskaper som ringer NAV for å gi en ungdom en ny sjanse. Det er lokale bedriftseiere. De som kjenner bygda, som ser menneskene bak statistikken, og som tar ansvar uten å skrive pressemelding om det.

Dette samfunnsansvaret kan ikke vedtas i statsbudsjettet. Det må bygges gjennom tillit, lokalt eierskap og relasjoner over tid.

En stille flukt av eierskap

Det som skjer nå, er alvorlig. Norske eiere selger seg ned. Flytter ut. Eller avstår fra å ekspandere. Ikke fordi de ikke vil bidra, men fordi det er økonomisk uholdbart å bli. Jeg møter dem i mitt arbeid med gründere og vekstselskaper. De forteller at formuesskatten – kombinert med skjerpet utbytteskatt og frykt for exit-skatt – skaper en uforutsigbarhet de ikke lenger kan leve med.

I distriktene er situasjonen enda mer prekær. Her er bedriftene ofte hjørnesteiner. Når eieren presses til å hente ut kapital fra selskapet for å betale en personlig skatt, går det direkte utover investeringsevne, nyansettelser og lokale initiativ.

Vi må stille spørsmålet: Hvem skal ta ansvar?

Hvis vi fortsetter å presse lokale eiere ut av landet – eller ut av eierskap – må vi også spørre: Hvem skal ta ansvaret for lokalsamfunnene? Hvem skal inkludere folk som faller utenfor? Hvem skal sponse kultur, idrett og frivillighet? Det blir ikke staten. Offentlig sektor kan mye, men den kan ikke erstatte den sosiale kapitalen som lokalt næringsliv representerer.

Når eierskapet blir fjernt og internasjonalt, forsvinner også det mellommenneskelige engasjementet. Da handler alt om bunnlinje – og ingenting om bygda.

Tid for en ny forståelse av verdiskaping

Dagens skattesystem er bygget på en idé om at kapital er statisk og lett tilgjengelig. Det stemmer ikke. Kapital i arbeidende bedrifter er bundet i maskiner, ansatte, prosjekter og vekst. Å skattlegge dette som om det var bankinnskudd er både urettferdig og økonomisk destruktivt.

Vi trenger en reform som fjerner formuesskatt på arbeidende kapital og stimulerer til langsiktig, ansvarlig eierskap. Det handler ikke om å frita «de rike». Det handler om å sikre at vi fortsatt har et næringsliv med eiere som er til stede – og som ønsker å bidra.

Norge trenger flere eiere – ikke færre

Det er på tide å forstå at vi trenger flere som eier – ikke færre. Vi trenger folk som tør å satse, som bygger bedrifter, og som blir værende når det røyner på. Men da må vi slutte å behandle dem som et problem – og begynne å anerkjenne dem som en del av løsningen.

De jeg møtte i Ørsta fortjener bedre. Det samme gjør alle dem som hver dag velger å investere i sine lokalsamfunn, i stedet for å trekke seg tilbake. Spørsmålet er om vi vil ha et Norge med lokalt eierskap, levende lokalsamfunn og ekte samfunnsansvar – eller om vi vil fortsette å skatte det i hjel.