Guro Lind: Høy utdanning, lav lønn?

Guro Lind er leder av Forskerforbundet som er tilsluttet hovedorganisasjonen Unio.

SYNSPUNKT. «Vi er en generasjon unge som har blitt lurt trill rundt», skrev forsker Lina Bøe nylig i en kronikk på NRK Ytring.

«Vi ble forespeilet at hvis vi ofret barndom for skole, kom oss på universitetet, tok fornuftig utdanning og landet fast jobb, ville alt bli bra», fortsetter hun. Og forteller at hun med en lønn på 525.000 kroner som naturvitenskapelig forsker i staten, sitter igjen med rundt 3000 kroner i måneden når de faste utgiftene er betalt. 

«For mange millennials – ‘dagens fruktbare og ferdigstuderte’ – ulmer et generasjonsopprør på overtid», konkluderte Bøe. 

Og hun er ikke alene. Kort tid etter Bøes kronikk, stod Elise Afreena Kvale (32) fram som en av de stadig flere som starter yrkeskarrieren med skyhøy studiegjeld. – Jeg er ganske sur. Alt jeg er blitt fortalt at det er lurt å gjøre, har jeg gjort. Jeg har vært dedikert på skolen, tatt høyere utdanning, og nå sitter jeg her uten jobb, sa Kvale til E24. Antallet studenter som fullfører studiene med mer enn 600.000 kroner i gjeld, har nær doblet seg de siste ti årene. Selv med justert kronekurs.

Norsk arbeidsliv trenger kompetanse

Samtidig har norsk arbeidsliv et skrikende behov etter kompetanse. NHOs kompetansebarometer viser at 62 prosent av bedriftene har et uløst kompetansebehov, og at en av tre bedrifter mangler den kompetansen som skal til for å utvikle virksomheten. 

Men hvordan belønner vi dem som skaffer seg denne kompetansen? Vi i Forskerforbundet organiserer forskere og kunnskapsarbeidere med lange og til dels svært spesialiserte utdanninger. Mange av våre medlemmer har doktorgrad på toppen av masterutdanningen, og sitter på kunnskap og kompetanse som er krevende å tilegne seg og livsviktig for samfunnet. De forsker på kreft, genteknologi, klimatiltak og terror, de utdanner lærere og sykepleiere, og de tar vare på vikingskip og andre kunstskatter som utgjør vår felles historie. 

Dessverre er vi ikke overrasket over regnestykket Bøe presenterer i sin kronikk. Mange av våre unge medlemmer har et lønnsnivå som på ingen måte matcher utdanningen og kompetansen deres, og heller ikke studielånet. Lønnsnivået, kombinert med høyt arbeidspress og få faste stillinger, er en viktig grunn til at mange forskere vurderer å skifte jobb. Bare en av fem postdoktorer – en typisk stilling for en ung forsker – vil anbefale andre unge en forskerkarriere. Utdanning må lønne seg

Derfor streiket vi

Fortellingene til Bøe og Kvale er det alvorlige bakteppet for vårens streik i statlig sektor. Da Unio og Akademikerne gikk til streik i staten, var det nettopp fordi staten ville frata oss den tariffavtalen som er vårt verktøy for å løfte lønna til arbeidstakere med høyere utdanning. «Utdanning må lønne seg – også i staten», var vårt enkle krav.

Etter at staten grep inn med tvungen lønnsnemnd, ligger nå hovedtariffoppgjøret til behandling i Rikslønnsnemnda. I november skal nemnda avgjøre om vi får beholde vår tariffavtale, eller om vi tvinges over på samme avtale som LO og YS. Den tariffavtalen vil gi oss dårligere mulighet til å sikre lønnsutvikling også til arbeidstakere med høy utdanning og tilsvarende høye studielån. Det er dessverre godt dokumentert at denne gruppen over tid har hatt svak lønnsutvikling. For eksempel har forskere i staten siden 2015 hatt dårligere lønnsutvikling enn både tilsvarende jobber i det private og ansatte i industrien. 

LO og YS har forsøkt å fremstille streiken som et slags angrep på det solidariske arbeidslivet, og en kamp for trynetillegg til privilegerte akademikere. I virkeligheten kjemper vi for hverdagen til Bøe, Kvale og alle de andre som har brukt mange år av livet sitt på å skaffe seg kompetanse samfunnet vårt sårt trenger. Håpet vårt er at staten og forvaltningsminister Karianne Tung også skal forstå at utdanning må gi mer tilbake enn bare høye studielån. I det minste fortjener dagens unge voksne et svar: Bør det lønne seg å ta utdanning?