Hjemmekontor som forsmak på pensjonisttilværelsen

KORONAVIRUSET ENDRET ARBEIDSDAGEN for mange av oss over natta. Mange er permittert, resten av oss står i jobb så godt vi kan – enten vi er på arbeidsplasser som lukter sprit og er pepret med «hold avstand»-skilt, eller vi sitter på hjemmekontor.

Permitteringene bekymrer, også i et seniorperspektiv: Statsministeren har uttrykt bekymring for godt voksne arbeidstakeres muligheter til å komme tilbake til arbeidslivet etter å ha vært permittert. Men hva med livet på hjemmekontor? Bør vi frykte for at en lang hjemmekontorperiode kan føre til at flere seniorer trekker seg ut av arbeidslivet?

FORSKNINGEN PÅ SENIORERS yrkesaktivitet og pensjonering har lenge vært opptatt av det som på engelsk heter «push-factors», som kanskje kan kalles «skvisfaktorer» på norsk. Det er en fellesbetegnelse på forhold som «skviser» eldre arbeidstakere ut av arbeidslivet.

Rigide aldersgrenser, helseproblemer og mangel på tilrettelegging er typiske skvisfaktorer. Hvis det er vanskeligere for eldre arbeidstakere å få en ny jobb, og hvis de eldste er de som må gå først ved nedbemanning og omorganisering, kan man snakke om at eldre skvises ut og presses over i en pensjonisttilværelse de kanskje ikke ønsker (enda). At slike ting kan komme til å skje i kjølvannet av koronakrisen, virker svært sannsynlig.

Les også: Flere tar ut alderspensjon etter koronautbruddet

I DET SISTE har forskere som er opptatte av pensjonering imidlertid også begynt å interessere seg for «anti-skvisfaktorer», altså faktorer som holder eldre arbeidstakere fast i arbeidslivet. «Anti-skvis» viser særlig til eldre arbeidstakeres grunner til å ønske å fortsette i jobb.

En relativt ny studie av folks pensjoneringsplaner i Nederland stilte et representativt utvalg spørsmål om i hvilken grad de regnet med å savne det følgende når de pensjonerte seg: (1) pengene / inntekten, (2) den sosiale kontakten på arbeidsplassen, (3) en tydelig struktur på dagene, (4) følelsen av å være produktiv, (5) sosial prestisje og (6) å bety noe for andre mennesker eller for samfunnet.

Den enkelttingen flest tenkte at de ville savne sterkt, var den sosiale kontakten. Nesten 35 prosent sa at de ville savne denne mye eller svært mye. Nesten like mange sa at de ville savne inntekten. Rundt 20 prosent sa at de ville savne sterkt å ha en tydelig struktur på dagene, og omtrent like mange sa at de ville savne prestisjen som følger av å ha en jobb, og / eller følelsen av å bety noe for andre.

STUDIEN GIKK IKKE inn på om forventingen om å savne det ene eller det andre hadde betydning for når folk ville pensjonere seg, men viste i stedet hvordan de planla å innrette seg som pensjonister for å kompensere for savnet. Grunnen til at det kan være interessant å trekke fram denne studien nå, er at den viser hvor mange funksjoner jobben faktisk har i livene våre.

Når eldre arbeidstakere ønsker å fortsette i jobb, er det antakelig mye på grunn av disse sidene ved jobben: kontakten med kollegaene, struktur og innhold til dagene, følelsen av å bidra og være betydningsfull. Dette vil være ekte «anti-skvis-faktorer» som holder seniorer fast i arbeidslivet.

MEN HVORDAN ER det med disse funksjonene når vi sitter på hjemmekontor? Det vi ganske klart har mistet, er den spontane og uformelle sosiale kontakten med kollegaene. Denne kom av seg selv så lenge vi var på arbeidsplassen, nå er den som regel ganske minimal. Kontakten med kollegaene er redusert til ett og annet møte på en digital plattform, der vi ser et utvalg kollegaer i små firkanter.

Det å gi struktur og innhold til dagene ble plutselig i stor grad opp til oss selv, for strengt tatt er det ingen som kontrollerer hva vi gjør når så lenge vi sitter hjemme. I mange organisasjoner er det ingen som kontrollerer om de ansatte forholder seg til kjernetida, og ikke er det samling på kantina til felles lunch.

Og det å bety noe for andre? Det føles kanskje viktigere enn noen gang, nå når et skummelt virus sender folk i respirator og ingen vet hva som skal skje om en måned. Men disse andre trenger jo ikke å være folk man har et profesjonelt forhold til – kanskje føles det enda viktigere akkurat nå å bety noe for familie, nære venner og naboer.

KORT SAGT ER det fare for at koronaviruset vil styrke «skvisfaktorene» i arbeidslivet og svekke «antiskvisfaktorene». Litt karikert kan vi spå at når støvet legger seg vil vi ha to grupper eldre arbeidstakere: en gruppe som ble permittert, mistet fotfestet i arbeidslivet og ikke klarer å finne det igjen – og en gruppe som har sittet på hjemmekontor og begynt å mentalt trekke seg tilbake fra arbeidslivet. For kollegaene har de jo langt på vei mistet kontakten med uansett, det å skape en struktur i hverdagen klarte de fint selv, og det å opprettholde kontakten med venner og naboer kan føles viktigere enn å være på jobb 40 timer i uka.

Vi vet naturligvis ikke hvordan dette vil spille seg ut over tid. Likevel, hvis perioden med hjemmeisolasjon blir langvarig, er det grunn til å tenke over hvordan man skal unngå tilbaketrekking blant arbeidstakere som faktisk kan velge hvor mye og hvor lenge de skal jobbe. Dette er en utfordring både for arbeidsgivere og kollegaer.

Om antiskvisfaktorer:

Fouquereau E, Bosselut G, Chevalier S, et al. (2018) Better Understanding the Workers' Retirement Decision Attitudes: Development and Validation of a New Measure. Frontiers in Psychology 9. Tilgjengelig på https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6290337/

Om jobbens funksjoner:

van Solinge H, Hershey DA and Damman M. (2019) Expected loss of work functions upon retirement: Do they shape post-retirement work plans?'. Netspar Discussion Papers, no. DP 12/2019-041, Network for Studies on Pensions, Aging and Retirement (NETSPAR). Tilgjengelig på https://pure.knaw.nl/portal/en/publications/expected-loss-of-work-functions-upon-retirement-do-they-shape-pos

Dette innlegget er tidligere publisert på nettsidene til prosjektet PensjonsLAB («Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft»), som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå. Prosjektet pågår i perioden 2018–2021 og er finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet.