Hva med tilliten til myndighetenes rettspolitiske dømmekraft?

Øystein Blymke er tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet.

SYNSPUNKT: Folket har fått økt tillit til storting og regjering. Det fremgår av den seneste «tillitsundersøkelsen», som er utført for tredje år på rad i regi av Arendals-uka. Intet mindre enn et «tillitsløft» har skjedd, sier Harald Stanghelle i sin omtale av undersøkelsen i Aftenposten 13.08.20.

At tilliten til storting og regjering har økt så vidt betydelig som Arendals-undersøkelsen viser er gledelig, men kanskje også litt oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende fordi våre politiske partier, i den vanskelige koronatid vi er inne i, ikke har lagt skjul på sin uenighet om hvordan makt og ansvar skal fordeles mellom storting og regjering, herunder også om hvordan tilblivelsen og bruken av fullmaktslover skal foregå.

Med en slik konstitusjonell uenighetsdebatt i mente, hadde det kanskje vært mindre oppsiktsvekkende om fjorårets noe labre tillitsresultat ble videreført eller forsterket?

Likevel, på tross av, eller kanskje da heller på grunn av koronasituasjonen, ser vi en kraftig økning i velgertilliten til storting og regjering fra medio 2019 til medio 2020.

Hva er det så velgerne har vist sin økte tillit til? I Arendalsundersøkelsen; til institusjonene storting og regjering. Hvis tillitsspørsmålet derimot hadde vært stilt mer konkret, og saksspesifikt – hva da? For eksempel om velgernes tillit til myndighetene i lys av Nav-saken og Norges Bank/Tangen-saken. Hvilke utslag ville «tillitsbarometeret» da antakelig gitt?

Tilliten til Nav og andre ansvarlige myndigheter?

For Nav-saken sitt vedkommende dreier spørsmålet om tillit seg i vesentlig grad om folks tillit til «alle» myndigheters retts- og lovforståelse. En slik form for tillit kan man vel vanskelig tenke seg har blitt nevneverdig styrket fra 2019 til 2020? Snarere tvert om.

Nav-saken har antakelig svekket noe ved borgernes tillit til myndighetene blant annet fordi ulike myndigheter har skapt mer forvirring enn klarhet om hjemmelsgrunnlaget for hvilke plikter og rettigheter borgerne egentlig har i visse typer trygdesaker.

En rettslig forvirring er skapt – nærmest for en rettsvillfarelse å regne. Både rettspolitikere, akademia og annen juridisk ekspertise har gjennom sine mange motstridende uttalelser om gjeldende rett, og om årsakene til uriktige forvaltnings- og domstolsavgjørelser, ikke akkurat opptrådt tillitsvekkende, sett fra Nav-klientenes eller folk flest sitt ståsted.

Hvis borgerne blir usikre på forvaltningens og domstolenes rettslige kompetanse og rettslige årvåkenhet i saker som i høyeste grad berører dem, vil det helt nødvendige tillitsforholdet mellom borger og stat fort komme i spill.

For hva skal så velgerne egentlig tro – eller ha tillit til – så langt i Nav-saken? Hvem skal det lyttes til, og hvem kan man stole på: Er det på sine stortingsrepresentanter, på sin regjerings talspersoner, på Nav-ledelsen, på Trygderetten, på Domstolene/dommerne, på de juridiske professorer, på advokatene, eller kanskje på gransknings-utvalgets flertall?

Den noe uoversiktlige rettslige situasjonen som har oppstått i Nav-saken vil uansett kunne ha svekket den uskrevne tillitskontrakten mellom borger og stat. En borger som i realiteten overlates til å trekke sine egne konklusjoner om hvem som har skyld og ansvar, eller hvilken myndighet som gir ham forklaringer på hva som er den rettmessige lovforståelse og lovanvendelse!

I Nav-saken, som i koronatidens fullmaktslovsaker gjentas stadig et viktig rettslig spørsmål: Hvordan skal det rettslig skjønn forvaltes/anvendes? Og hvordan skal loven, lovbestemmelsen eller et enkelt juridiske begrep egentlig forstås? Eller hvordan skal velgerne forstå hva partiet hans mener når hans betimelige spørsmål risikerer å bli møtt med utsagn som at: «...forvaltningen må lytte mer til våre politiske signaler om hvordan det er meningen at loven skal forstås...»?

Hva tror egentlig politikeren at velgeren kan trekke ut av et så vidt diffust utsagn. Noe bedre hadde det vært – i alle fall noe mer tillitsvekkende, om politikeren hadde kunnet vise velgeren til en konkret partipolitisk tolkning av angjeldende lovbestemmelse i lovens forarbeider.

Hva så med tilliten til Norges Bank?

Det eksisterer i skrivende stund også en tillitskrise mellom Norges Bank Investment Management (Nbim), Stortinget og det norske folk. En tillitskrise om noe så tilsynelatende ufarlig politisk som at «ansettelsesprosedyren» ikke har fulgt regelverket fullt ut. Fra å være en litt kuriøs sak om hvem i Norges Bank, Nbim eller annen myndighet som burde belastes reiseregningene for et Tangen-seminar, har ansettelsessaken nå nådd de store politiske høyder. Det har blitt til et spørsmål om tillit, troverdighet, lovforståelse og tolkningen av bankens etisk retningslinjer.

I likhet med hva tilfellet har vært i Nav-saken, har Norges Banks ansettelsessak også tatt en alvorlig politisk, forvaltningsrettslig og avtalerettslig vending.

Juridiske eksperter, advokater og rettsbyråkrater strides enda om hva som er å betrakte som en rettmessig tolkning av minst fire forskjellige lover og ditto lovbestemmelser. Regler om brudd på Bankloven, om lex superior-prinsippet, om habilitet i forvaltningslov og særlov, om informasjonsplikt i offentlighetsloven osv. osv. Mange kvalifiserte rettslige oppfatninger verserer, om mange lover og bestemmelser. Ikke greit for en vanlig borger å holde styr på, eller ta stilling til.

Og hva vil lovekspertisen og de rettspolitisk interesserte politikerne til slutt at folk flest skal tro og mene i Norges Bank saken? Forvirringen har vært så vedvarende og så stor, om hva som er politikk, og hva som er juss, at det vel snart må nærme seg et rettspolitisk metningspunkt.

Situasjonen har uvegerlig også tæret på tilliten folk måtte ha ha til de aktuelle myndigheter, og antakelig også tæret på den troverdigheten de respektive myndigheter er avhengig av fra borgernes side, når det gjelder å tro uavkortet på de begrunnelser myndighetene legger til grunn for sine juridiske vurderinger, ispedd politiske over- og undertoner.

Velgerens forvirring om hva som er rett juss og rett politikk i de omtalte tillitssaker er heller ikke blitt nevneverdig mindre i løpet av den tiden de har vart. På tross av den ene juridiske utredning etter den andre.

Og på tross av at den ene politikeren formaner den andre om å vise respekt for lover, selv om det for noen (andre enn dem selv) kan være politisk opportunt å forsøke å se bort fra dem. Ingen ønsket utvikling, at juridisk betinget argumentasjon blandes med politisk retorikk og polemikk.

Noen partier og politiske ledere har allerede mistet tålmodigheten når det gjelder å vente på en rettslig og parlamentarisk avklaring i Norges Bank/Tangen-saken. Kanskje opportunt tenker noen politikere, å gi «signal» til sittende regjering og til velgerne allerede, om hvilke politiske føringer partiet mener denne saken bør ledsages med, før de formelle prosessene er over?

Partier som velger å legge føringer allerede, for hvilke juridiske og politiske konklusjoner som bør trekkes i Tangen-saken, bør se hen til hvordan en slik politisk «forhåndsdømming» vil bli mottatt av velgerne. Ikke minst av de velgerne som ønsker å følge de oppsatte ansettelsesprosedyrer, før de tar endelig standpunkt. For disse vil det fort kunne bli et spørsmål om tillit.

Skal partilojaliteten føre til man har større tillit til partiets «forutinntatte» lovforståelse, enn til sitt egeninntatte standpunkt om å vente til alle de rettslige og juridiske kort ligger på bordet – før man tar standpunkt? Et mildt sagt vanskelig rettspolitisk spørsmål å besvare. Derfor forblir det også ubesvart i denne artikkelen.