Jan Grund: Rikdom og tillitsbasert økonomisk politikk

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv skriver han om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med. Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på forholdet mellom den rikdom oljen og oljefondet har gjort med oss og oppgaven med å utforme en tillitsbasert samfunns økonomisk politikk.

Oljen, oljefondet og Norges rikdom

Norge er et av verdens rikeste land. Gjennom oljen og oljeinntektene har vi for eksempel et statsbudsjett som er flere hundre milliarder høyere enn det svenske, selv om de har dobbelt så mange innbyggere. Det er først og fremst oljen og oljeinntektene, som nå finansierer nærmere 25 prosent av statens utgifter, som har gitt Norge et handlingsrom til å finansiere en vekst i offentlige utgifter de fleste andre land bare kan drømme om. Sett i forhold til andre land sitter Norge økonomisk på den grønne gren – i alle fall på kort sikt. På lengre sikt blir vi mer lik andre land. Vi må forberede oss på en mer smertefull omstilling mot en mindre petroleumsavhengig økonomi på grunn av overgangen til et grønnere samfunn. Dessuten må vi forholde oss til at det blir reduksjon i antall yrkesaktive og vekst i antall omsorgstrengende eldre.

Den økonomiske utfordringen er at produktivitetsveksten i Fastlands-Norge har avtatt og, ifølge enkelte sentrale samfunnsøkonomer, er reduksjonen større i Norge enn i andre land. Dette kan, som Holte antyder, igjen henge sammen med at Oljefondet i de senere år er blitt en sovepute for et kreativt Norge.

Det store fondet har gjort det mulig for norske politikere å si ja til krav fra ulike pressgrupper, i stedet for å foreta tydelige prioriteringer. Et stort oljefond kombinert med mindretallsregjeringer som har vært redde for å miste velgere, har gjort det vanskelig med stramme budsjetter. Norge har i dag, av OECD landene, den høyeste ressursbruken i offentlig sektor.

Som professor Steinar Holden sier det: «De aller fleste økonomer er nok enige om at Stad-tunnelen burde kanselleres, at det nye regjeringskvartalet er for dyrt og at strømstøtteordningen gir for svake incentiver til strømsparing. Holte har også rett i at sykelønnsordningen bidrar til et høyt sykefravær».

Det spørsmålet Holte reiser er om det store Oljefondet har ført til at det brukes ressurser i offentlig sektor der nytten ikke står i forhold til kostnadene fordi det ikke er regler for hva pengene skal brukes til. Denne svakheten har, ifølge Holte, skapt en rekke bivirkninger som ødelegger den magiske medisinen som lå til grunn for etableringen av fondet.

Det å redusere de årlige offentlige utgiftene med 300-400 milliarder slik Holte foreslår, virker derimot urealistisk. Det er for mange motforestillinger og interesser mot en så drastisk reduksjon, og det finnes ikke en regjeringskonstellasjon som vil få det til. På enkelte områder er det utvilsomt mulig med reduksjoner med minimale konsekvenser. På andre områder vil drastiske reduksjoner innebære for lavt nivå på de offentlige tjenestene eller ytelsene. Et interessant spørsmål, som det er uenighet om, er om en større del av uttaket fra Oljefondet burde brukes til å holde skattene nede, slik regjeringens Finanspolitiske utvalg (og Holte) har argumentert for.

En tillitsbasert økonomisk politikk

For å gjennomføre en tillitsbasert og realistisk økonomisk politikk må det foretas analyser innen de ulike delene av offentlig sektor. Det gir premisser for å få til tydeligere prioriteringer og effektivisering. Dette burde være en håndterbar oppgave for et så rikt land som Norge. Forutsetningen er at politikere klarer å vinne forståelse for at offentlig sektor må holdes innen en forsvarlig ramme for å unngå at sektoren blir så stor at priser og renter øker «for mye» og at landets konkurranseevne svekkes. Det vil ikke lenger være like lett å kjøpe seg ut av vanskelige prioriteringer. Kampen om midler vil framover i større grad dreie seg om å klare å beholde det en har. Våre nasjonale politikere har bestemt at forsvar og sikkerhet, helse og omsorg og klima skal prioriteres. Dermed blir det større krav til prioritering på andre områder.

Uten tydelige prioriteringer er det for eksempel vanskelig å utforme et sett av spilleregler som håndterer balansen mellom å sikre tilstrekkelig kraft, lave strømpriser og begrenset inngrep i norsk natur.

Utfordringen er om politikerne klarer å kommunisere så godt at de oppnår den tillit som gjør at de skaffer seg politisk handlingsrom til å føre den politikken som situasjonen krever. Fremtidige regjeringer må få Stortinget og pressgrupper til å ta konsekvensen av at mange budsjettønsker må kuttes for å klare å finansiere prioriterte mål og oppgaver. For å få det til, må det utvikles en ny politisk kultur som i mindre grad er preget av at god politikk er å konkurrere om å bevilge mest mulig. Når noe prioriteres opp, må noe annet komme bak. Det gir rom for politikerforakt når det skapes falske forhåpninger med løfter som ikke innfris. Økonomi er som hjertet – det er ikke selve livet, men det holder liv i livet. I årene fremover er det spesielt knappheten på arbeidskraft som må håndteres på en tillitsskapende og formålsrettet måte.

Betydningen av tillitsskapende prosesser

Jo bedre tillit folk har til den økonomiske politikken, jo mer rettferdig, demokratisk og tillitsbasert er vårt samfunn. Politikkens store tillitsutfordring er at det må manøvreres og kommuniseres og erkjennes at det er mange konflikter og dilemmaer som må håndteres samtidig. De kan ikke alltid løses fordi våre ressurser, natur, arbeidskraft, kapital og produksjonsutstyr er knappe i forhold til alt en ønsker å bruke de til. Vi trenger analyser og en omfattende politisk debatt om hvordan våre knappe ressurser skal brukes.

I slike analyser og prosesser må det etableres gode og tillitsskapende relasjoner. Det er videre viktig med gjensidig forståelse og respekt mellom offentlig sektors hovedaktører – politikere, administratorer, arbeidsgivere, ledere, fagforeninger, ansatte, fagekspertise og landets innbyggere.

Politiske og forvaltningsmessige beslutninger må alltid treffes i krysningspunktet mellom to ulike kulturer. På den ene siden en forvaltnings- og administrativ kultur preget av krav om faglig kvalitet, likebehandling, nøytralitet. På den andre siden en politisk kultur preget av å demonstrere rask politisk handlekraft og vurderinger av hva som er politisk «viktig og lurt». I statsvitenskapen er det enighet om at en viktig del av demokratiet er at politikken gjør seg nytte av forvaltningens og vitenskapens «verdibaserte fornuft». 

Utfordringen er å få tilstrekkelig oppmerksomhet om det langsiktige og samordnete arbeid som kreves for å løse de komplekse sektorovergripende problemene som samfunnet står overfor.