Jan Grund: Tillitsbasert politikk i en urolig verden

Jan Grund er professor emeritus ved OsloMet og forfatter. Han har dessuten erfaring som styreleder og leder av kunnskapsorganisasjoner. I Dagens Perspektiv har han skrevet en kronikkserie om tillit – og den tillitsreformen regjeringen arbeider med. 
Les flere av hans innlegg her.

SYNSPUNKT. Tillit er en viktig del av den norske kulturen som det er viktig å ta vare på når det skjer store samfunnsendringer som skaper uro som geopolitiske spenninger, aldringen, økt kamp om den kompetente arbeidskraften, digitalisering og en mer polarisert politisk situasjon og krevende klimapolitiske ambisjoner.

En god og tillitsbasert politikk vil alltid være en krevende balansekunst på høyt nivå, fordi, som Gro Harlem Brundtland så presist formulerte det: «Alt henger sammen med alt». Det sentrale ved en tillitsbasert politikk og kultur er at man på samfunns-, organisasjons- og individnivå stoler på og våger å ta risiko i samhandling med andre mennesker, aktører, institusjoner og land. Det er den reflekterte tilliten, der det er en kime av mistillit og åpenhet for motforestillinger det er viktig å ta vare på. En forskjell på demokratiske og autoritære regimer er som professor Lars Svendsen sier at demokratiske ledere ber om reflektert tillit, mens de autoritære krever den blinde.

I denne artikkelen ser vi på utfordringer for å føre en reflektert tillitsbasert utenriks- og innenrikspolitikk i en mer urolig verden.

En urolig og uforutsigbar verden – sentrale utfordringer

Norske politikere må håndtere internasjonale trender og risikoer og nasjonale utfordringer så godt det lar seg gjøre for et lite land i en verden som er blitt mer urolig fordi det skjer store endringer i politiske rammebetingelser og spilleregler. Den utenrikspolitiske situasjonen er svært krevende med mange geopolitiske spenninger. Det er knyttet stor usikkerhet til relasjonen mellom verdens to store makter – USA og Kina. Populisme brer om seg i stadig flere land.

De politiske institusjoner svekkes i både USA og Europa. Ukrainakrigen har, som Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sa på NHOs årskonferanse i 2023, gitt oss tre læringspunkter: 1. Vi må investere mer i forsvaret, 2: Butikk er også politikk. Det er farlig å gjøre seg avhengig av autoritære regimer når det foretas næringspolitiske beslutninger, og 3: Det blir flere autoritære regimer som ønsker en annen verdensordning og som ikke støtter verdier som mangfold, tillit, ytringsfrihet og demokrati.

Noen av landene med autoritære styresett er store og har fått en mer ledende posisjon økonomisk, teknologisk og militært. Internasjonalt ser vi økt polarisering. Den kan som professor Matlary sier det «føre til demokratiets langsomme død». Selv i det fredelige demokratiske Norge, er det blitt vanskeligere å få en opplyst og kunnskapsbasert debatt om mål- og virkemiddelkonflikter i krevende politiske saker, om for eksempel hva et rettferdig grønt skifte og hva en bærekraftig utvikling egentlig er. Dagens politikere er langt bedre til å fastsette ambisiøse mål enn å enes om hvilke virkemidler som kreves for å nå målene.

Parallelt med polarisering og krigsfare må det internasjonale samfunn håndtere klimautfordringer og miljøødeleggelser. Det menneskene burde bruke tiden sin på er som utenriksminister Espen Barth Eide sa under Olavsfestivalen, «å løse klima- og naturkrisen». Det er den største og vanskeligste utfordringen for menneskeheten de kommende 30-40 årene. Skade fra ekstremvær og naturendringer vil påvirke Norges infrastruktur, sikkerhet og økonomi.

En stadig viktigere demokratisk utfordring er at vi er på vei inn i en tid hvor sosiale medier, med sin følelsesladede logikk, gjør det vanskelig for politikerne å utøve en politikk som skaper tillit. I mange land, også i Norge, øker mistilliten til politikk og til de samfunnsinstitusjoner som er bærere av vårt demokrati. En stor utfordring for det demokratiske Norge er at det er blitt store bevegelser i velgermassen. Velgerne er på vandring og ser mer på enkeltsaker enn grensen mellom rød-blå-grønn. Vi kan kanskje sammenlikne dagens velgere med hotellgjester ved en frokostbuffe. De plukker litt her og der av det som virker mest fristende. Dette vanskeliggjør de politiske partienes arbeid med å utforme politiske mål og programmer i kampen om å «vinne» velgernes gunst.

Tillitsbasert utenrikspolitikk

For å utforme en tillitsbasert utenrikspolitikk for et lite land som Norge i en urolig og hyperpolarisert verden kreves det mange tiltak. Landets overlevelse må sikres. Handlingsrommet for norske interesser må beholdes og helst utvides. Våre muligheter for å påvirke den regionale og internasjonale politikken må håndteres ved deltakelse i internasjonale organisasjoner som Nato, FN, EU og EØS. Hovedoppgaven er å bidra til stabilitet og forutsigbarhet i en stadig mer urolig verden. For et lite land som Norge er det viktig å etablere allianser for å håndtere de krevende internasjonale utfordringer som spesielt klimakrisen reiser. Norge er fortsatt et foregangsland i å investere i tiltak som kan bidra til en mer stabil verden.

Klimaforandringer og den internasjonale kampen mot fattigdom og arbeidet for å skape vekst og bedre styresett i underutviklede land må sees i sammenheng med vår egen politikk og sikkerhet. Klima- og naturkrisen kan bare løses om land samarbeider på bred front. For å håndtere klimautfordringene må både internasjonale og nasjonale politikerne bli bedre til å tegne bilder av hvor viktig en grønn fremtid er. Det er nødvendig for at det både internasjonalt og nasjonalt skal bli enighet om å føre en tillitsbasert og kunnskapsbasert klimapolitikk.

Tillitsbasert innenrikspolitikk

Den kritiske suksessfaktor for å ha tillitsbasert innenrikspolitikk er at våre politikere er seriøse, ærlige og at de håndterer balansen mellom å være visjonære og realistiske i arbeidet med å løse de politiske utfordringer Norge står overfor. Det er mange innenrikspolitiske dilemmaer og konflikter i et samfunn med knapphet på arbeidskraft og stadig flere omsorgstrengende eldre, store teknologiske muligheter og et arbeidsliv som må omstilles bort fra fossil energi for å nå internasjonale og nasjonale klimamål. En hovedoppgave er å håndtere spenningene mellom hensynet til rettferdighet, effektivitet, kreativitet og likhet.

Tillitsbasert politikk vil kreve at politikerne klarer å gjennomføre verdi- og kunnskapsbaserte beslutninger og ta tydelige standpunkt til målkonflikter – og i mindre grad la seg friste til å gripe inn i små saker. Det må balanseres mellom å skape og dele slik at vekst og velferd fordeles rettferdig. Som påpekt i mange offentlige utredninger blir mobilisering og styring av arbeidskraften den store utfordringen. Det kreves blant annet et kompetanseløft og videreutvikling av vårt tillitssamfunn for å håndtere de muligheter som ligger i den teknologiske utviklingen. Norge lyktes en gang med å rulle ut elektrisiteten på en god måte, og det er litt av det samme som nå skal skje med kunstig intelligens. Som mange eksperter sier, har KI-basert teknologi i Norge et stort potensial med vår digitale infrastruktur og datateknologi til å øke vår produktivitet vesentlig. Abelias omstillingsbarometer viser at det går for sakte og at vi sakker akterut i nordisk sammenheng. Det betyr at vi, som riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen akkurat formulerte det, «må få opp farten i vår satsing på bruk av kunstig intelligens».

Våre viktige politiske institusjoner må bygge tillit hver dag. Ikke i noe land har tilliten til nasjonalforsamlingen, partiene og politikerne vært høyere enn i Norge. Denne tilliten har vært vårt viktigste våpen – viktigere enn oljen- for å ha et samfunn som sikrer at skattepenger blir brukt på en god måte og for at folk behandles likt. I et demokrati er ingenting endelig vunnet. Det representerer verdier som hele tiden må forsvares.

Selv om tilliten til politikere og offentlige institusjoner er høy i Norge, er det tegn på sviktende tillit fordi politikerne lover ting de ikke klarer å innfri. Det sentrale er å sikre faktabaserte politiske diskusjoner og at politikerne klarer å utforme tydelige budskap og at det er et høyt kunnskapsnivå i samfunnet. Får vi det til kan norsk innenrikspolitikk fortsatt preges av at vi er et land med stor grad av tillit mellom politikk og folk.