Jan Ketil Arnulf: Hva betyr det om vi blir språkforgiftet?

Jan Ketil Arnulf er professor ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høyskole.

SYNSPUNKT. Forfattere, professorer, lærere og andre føler seg jaktet på av en snikende, hjernetom zombie-intelligens som kopierer arbeidet deres – nesten.

Det er dette «nesten» som folk flokker seg rundt. Hva er igjen til oss? Her kommer et seriøst ment forslag: La oss bruke anledningen til å gjøre språket mindre viktig og se hvor vi kommer da. Vi kan ta tilbake resten av hjernen og detronisere språket til å være en tjener, ikke en herre.

Det er nemlig grunn til å tenke at språket er en hjelpefunksjon som kom seint til menneskene. Mesteparten av det som gjør oss til det vi er, hva vi opplever, og hvordan vi er skapt for å samhandle, var på plass før språket kom. Først da vi oppfant skrift, ble språket et tyrannisk adelsmerke for all menneskelig elitevirksomhet.

Tenk på noen tall: Et godt utdannet, voksent menneske har et ordforråd på rundt 30.000 ord. Dette er en imponerende informasjonsrikdom som gir enorme muligheter til å si noe om verden. Tallet blir likevel smått sammenliknet med informasjonsmengden i hjernen. Menneskehjernen inneholder rundt 86 milliarder nerveceller som hver seg er forbundet med 7000 synapser, og som videre moduleres av en stor gruppe hormoner samt ulike typer langsomme elektriske bølger.

Informasjonsrikdommen i hjernen er astronomisk. Informasjonsrikdommen i språket får god plass på mobiltelfonen din.

Språket er et redusert, upresist kart over virkeligheten. Gjennom en kulturell evolusjonsprosess har vi gjort dette reduserte kartet til grunnsteinen i jus, vitenskap, politikk og religion: I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud. Eller, som antikkens filosofer så for seg, så er universet strukturert som et språk, det er nettopp logisk oppbygd. Vi sliter kontinuerlig med å se forskjell på kart og terreng, menyen og maten. Språket har blitt omtrent hele vår felles virkelighet.

Denne sammenblandingen av kart og terreng har også fulgt den nevrobiologiske forskningen som har sett språket som lokalisert i hjernen siden 1800-tallet. I de siste årene har vi sett at «språket» er et langt mer mangfoldig vesen som er representert på mange måter, mange steder i hjernen. På en måte er det lettest å se språket som et eget, kulturelt vesen som laster seg ned i barns hjerner – omtrent som en virusinfeksjon. Vi er generelt sårbare for språk, men det kan ta utrolig mange former, og når vi først blir infisert vokser språket eksplosivt.

Fire år gamle barn har allerede et vokabular på rundt 5000 ord. Shakespeare hadde et ordforråd på ca. 20.000 ord, langt over hans samtidiges 8-15.000 ord, men mindre enn mange intellektuelle i dag. Barn, på samme måte som digitale språkmodeller, kan bruke ord korrekt selv om det er høyst tvilsomt at de har full forståelse av hva de sier. Det er fordi de har lastet ned en kulturell software som gir generell språk-kapabilitet understøttet av hva kulturen omkring har å by på. Språkets muligheter bor mest i verktøyet selv, mindre i språkbrukernes «intelligens».

Den ekstreme veksten i funksjonalitet som oppsto i sprangene fra språkmodellenes versjoner GPT2 til GPT3.5 og GPT4 har fått mange til å tenke nettopp at språket ikke er så all verdens avansert likevel.

Språket oppsto antakelig «synantropisk» med homo sapiens for noen hundre tusen år siden (slik som tamme hunder og bakteriefloraen i tarmen), men det var først da vi fant på å gi det et selvstendig liv som skrift for 5000 år siden at ting virkelig tok av. Ut av leirtavler og bambusremser oppsto matematikk og logikk, religiøse skrifter og ideologi. Med disse redskapene oppsto militærvesen, ingeniørvesen, prester, lærere og poeter – alle de som i øyeblikket er redde for å få sin særegenhet overgått av snakkende maskiner.

Men vi hadde altså greid oss i hundretusener av år uten. Dersom man er litt sjenerøs på arten homo sine vegne, hadde vi ild, redskaper og meningsfylte samfunn i en million år før vi begynte å skrive.

Dette er ikke filosofisk spekulasjon, men hard virkelighet: Språket er et sårbart og ganske kraftløst verktøy i menneskelig samhandling. Våre sosiale ferdigheter er formet av samhandlingen selv. De store utfordringene vi opplever innen utdanning, psykisk helse, kulturell integrasjon og politisk polarisering skyldes helt sikkert ikke mangel på ord og språk. Problemet er motsatt. Ingen har blitt integrert i Norge, sosialt akseptert eller en trygg lagspiller ved å lese en bruksanvisning, ei heller ved å lese en fagbok i psykologi.

Inntil nylig var verden et sted der folk samhandlet under minimal bruk av språk, som skipsmannskap, jordbruksarbeidere, jegere og sankere. Maks en time i uka gikk folk i messe eller bønn, der språket var allmektig, men også mystisk og uforståelig med hensikt. Nå lever vi vårt hverdagsliv i språket, på papir, skjerm og telefon. I mange år har elitene vært de som kunne formulere lange og abstrakte setninger.

I romanen «Gift» beskriver Alexander Kielland en skole der barn blir hundset av lærere som truer dem til å beherske ubegripelig latinsk grammatikk og ubetydelige byer i Belgia. Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre hevder i forordet til en ny utgave at Kiellands livsfarlige pedagoger ikke lenger finnes og at «giften» har blitt ufarlig. Jeg tror Kielland hadde et dypere poeng, nemlig å rette oppmerksomheten mot den giftige bivirkningen som oppstår i en språkfiksert forståelse av virkeligheten.

En av de velsignelser vi kunne håpe på av språkalgoritmene er å gjenoppdage hele menneskehjernens repertoar av opplevelses- og samhandlingsformer. Skolevesen, helsevesen og samfunnssikkerhet kan dra stor nytte av å oppdage en verden laget av dannelse, skapt i samhandling der språket er en tjener, ikke Herren selv.