Jan Ketil Arnulf: Hvor mye slakk har samfunnet?

Jan Ketil Arnulf er professor i organisasjonspsykologi ved Handelshøyskolen BI og Forsvarets Høyskole.

SYNSPUNKT. Skipet «Titanic» sank i 1912 og tok med seg 1500 mennesker i dypet. Det var uventet, skipet var jo synkefritt. Logisk nok hadde skipet bare livbåter til halvparten av passasjerene. Når skipet likevel sank, kunne man bare redde 30 prosent eller litt færre enn forventet. Har vi nå lært at det ikke er lurt å ta gevinsten på forskudd?

Tragedien på Titanic er et prinsipp som dessverre finnes over alt: En forskuttert teknologisk løsning lar oss fjerne det som kalles «slakk» – ubrukte ressurser, i dette tilfellet unødige og ukomfortable livbåter. Fjerning av «slakk» kommer i mange forkledninger: «Gevinstrealisering», «optimalisering», «kostnadsreduksjon», «modernisering» og mange andre ord som skjuler at isen man står på blir tynnere.

Rett etter åpningen av et stykke firefelts motorvei på E6 sneglet jeg meg ned den gamle traseen fra Ås til Vestby med Vegdirektoratets juridiske direktør i passasjersetet. Jeg spurte hvorfor traseen var blitt beholdt i ødemarken, og han svarte kort: «Oppmarsjeringsområde for artilleri og stridsvogn i tilfelle invasjon.» Den unnselige avkroken var blitt en strategisk ressurs – en «slakk».

Den juridiske direktøren hadde vært i politistyrkene i Finnmark under krigen og blant de første deltakerne på Heimevernets gerilja-skole på Dombås i 1948. Heimevernet (HV) var en satsning etter to norske Titanic-øyeblikk i 1940: Politikernes nøytralitetspolitikk sank natten til 9. april, mens Forsvarets operative planlegging sank litt seinere på dagen da kommanderende general Laake ikke fikk taxi fra Lillestrøm til Oslo. Det fantes ikke noe slakk.

Siden 1950-tallet har HV vært forsøkt nedlagt mange ganger og alltid med begrunnelsen om å fjerne slakk. Da krigen i Ukraina feide inn på en bølge av uforutsigbare statsledere fikk vi plutselig sansen for slakk igjen, fra kjellerrom til energiforsyning. HV er fredet foreløpig. Med pandemien i minnet kan man tenke litt på hvilke andre områder av samfunnet som er barbert for slakk i troen på at løsningen er rett rundt hjørnet.

Personlig har jeg nådd en alder der kroppen krever mer vedlikehold enn før. På døren til legekontoret står en lapp: «Legen er travel, har du mer enn 1 problem så bestill mer enn 1 time». Jeg prøvde å gi legen slakk ved å si at jeg kommer så sjelden jeg kan, men trenger av og til en rådgiver for hvilken kombinasjon av kosthold, trening og medisinering som holder meg unna. «Jeg vet ikke hvem det skulle være», sa legen forundret og sendte meg ut etter de tilmålte 7 minutter.

Gleden ved å holde foredrag om ledelse er at jeg av og til kommer i kontakt med beslutningstakerne som har laget sånne systemer. Rett etter konsultasjonen holdt jeg et foredrag i Helsedirektoratet og kom til å nevne episoden. «Men det er ikke sånn dette var tenkt», fikk jeg straks vite, uten at det reduserte knirkingen fra leddene mine.

«Det var ikke sånn det var tenkt» er lyden av slakk som fjernes i påvente av at en god ide skal «gevinstrealiseres». Vi har hørt det mange ganger alle sammen. Da jeg var leder av en pedagogisk-psykologisk tjeneste i 1990 fjernet staten plutselig alle spesialskolene for vanskeligstilte barn. Den gode tanken var at alle skulle «integreres i normalsamfunnet», men helst uten ekstra kostnader i kommunenes skoler. Ganske mange foreldre, lærere og barn lurte på om det var sånn det var tenkt.

Som togpendler fra Ås til Oslo siden 1995 har jeg vært vitne til 30 år av innstillinger og forsinkelser som alle var forkynt å være «forbigående». Den eneste formen for slakk vi hadde var pendlerbussen fra Garder, som ble nedlagt rundt 2005 fordi myndighetene skulle satse på toget. På LinkedIn ble klagingen min nylig irettesatt av en avdelingsdirektør som henviste til den nasjonale transportplanen. Problemet var visstnok allerede løst der. Jeg ba om eksempel på en buss og fikk vite om en rute til Kristiansand. Til kontoret i Oslo går det fortsatt ingen buss, men det er lenge siden jeg skjønte at sånne detaljer er under planleggernes verdighet.

I et annet innlegg på LinkedIn beskrev jeg problemet med manglende slakk og undret meg på hva dette betyr for forsvar, helse og utdanning. En annen beslutningstaker formante meg om å ikke blande sammen ulike sektorer. Men de har faktisk mye til felles: Som i saken med toget, eller med HV, så er det alltid fristende å ansette en etatsjef med så gode ideer at man legger ned gammelt skrot i dag for å finansiere morgendagens strålende fremskritt.

Den overivrige jakten på slakk vil i verste fall undergrave tilliten til myndigheter og politisk system. Strømkrisen har fått mange til å mistenke politikerne for å ha satt bort ett av verdens mørkeste, våteste og kaldeste land til et energisystem de hverken forstår eller kontrollerer.

Hvis dette skjer med betalingssystemene våre, kan effekten bli dramatisk. Norge har verdens mest digitale betalingssystemer og fysiske eksemplarer av en norsk krone er et sjeldent syn. Gamle mennesker umyndiggjøres fordi de ikke har bank-ID og resten av oss er utlevert til ukjente aktører i cyberspace. Ingen vet om vi har rigget oss for et Titanic-øyeblikk i betalingssystemer, men flukten fra den norske kronen lyder faretruende som knaking i skroget.

Livbåtene som manglet på Titanic gjorde forliset verre enn det kunne blitt. Tilliten til samfunnet er antakelig avhengig av at vi kan komme på jobben, betale regninger, tørke tøy og ivareta helse og utdanning – også på egenhånd når den offentlige løsningen røyner på. Herren hjelper den som hjelper seg selv, og litt slakk kommer godt med i nødens stund.