Jan Ketil Arnulf: Strategisk kunstig intelligens

Jan Ketil Arnulf er professor ved Forsvarets Høyskole og Handelshøyskolen BI.

SYNSPUNKT. Har jeg mistet oversikten fullstendig? Er det ikke en akseptert og selvinnlysende sannhet at «staten ikke kan plukke vinnere»? Muligens, men dette ville egentlig bare være å gjenta en suksess fra 80 år tilbake, som vi fortsetter å høste fra. Er det på tide å børste støv av et gammelt trick?

På samme måte som at alle snakker om KI i dag, var årene 1945-46 preget av spørsmålet om atomenergi. Hva hadde supermaktene oppdaget der? I et sjeldent handlekraftig øyeblikk bevilget regjeringen 5 millioner kroner til å utvikle en norsk atomreaktor. I et samarbeid med næringslivets tyngste aktør det året, Norsk Hydro, fikk man tilgang til tungtvann for det doble av dette beløpet.

Den gangen var budsjettet til Norges Tekniske Høyskole, nå NTNU, ca 2,5 millioner kroner. Tar vi utgangspunkt i 2024-budsjettet for NTNU var det på omkring 40 milliarder. Det betyr at staten, i 1946, bevilget en sum tilsvarende svimlende 40 milliarder og fikk det doble tilbake i form av innsats fra næringslivet.

Og hvorfor? Fordi, som daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge forklarte Forsvarsrådet: Atompolitikken var blitt en vesentlig del av forsvarspolitikken i alle land, og alle land forbereder seg også på en «ugunstig internasjonal utvikling». Atomteknologi ville være sentralt av militære, sikkerhetspolitiske og industrielle årsaker og man kan ikke regne med å få hjelp av andre land.

LES MER OM KI OG NORSKE MULIGHETER: 

Fredrik Syversen: – Norge har noen fortrinn i KI-kappløpet

Bytt ut ordet «atomteknologi» med «kunstig intelligens» i den gamle debatten fra 1946, og vi er der igjen. Kunstig intelligens er blitt så mye mer enn bare en skribent av konfirmasjonstaler. Denne teknologien vil i stadig stigende grad brukes som militære og økonomiske våpen. Å gjøre seg avhengig av skytjenester utenfor landet fører opplagt med seg ubegripelig stor risiko for både innsyn og utestengning fra uvennlige aktører – og de ser det bare ut til å bli flere av.

Jammen, vi er så små? Sånn var det for 80 år siden også. Det amerikanske atombombe-prosjektet med navn «Manhattan-prosjektet» hadde et budsjett på ett norsk nasjonalbudsjett i 1946 – tilsvarende ca. 500 milliarder i år. Dette er tilfeldigvis akkurat det samme beløpet som Trumps annonserte «stargate-prosjekt» for KI. Hva fikk Norge for sitt beskjedne prosjekt?

Det er riktig som innovasjons-teoretikerne sier, at vi ikke greide å plukke vinnerne. Ut av satsingen i 1946 fikk vi bedrifter som «Noratom» og «Scandpower» som aldri ble noen store inntektskilder. Og vi slapp (heldigvis) å lage vår egen atombombe. Men vi fikk så mye mer: Det militære motivet bak atomreaktoren på Kjeller førte til utvikling av missiler, robotikk og digitale instrumenter. Involveringen i kraftproduksjon ga finansiell kompetanse som virkelig kom til sin anvendelse i Nordsjøen. Og nesten alle lederne innenfor atomteknologien fikk innpass i internasjonale sikkerhetspolitiske organer.

At vi kom i skade for å hjelpe en rekke regimer som Israel og India å utvikle atomvåpen, bør jo nevnes. Det sier likevel mer om potensialet hvis man går helhjertet inn for noe. Vi kan hvis vi vil.

Vi har for tiden gående en debatt omkring norsk økonomisk utvikling siden krigen. Når var gullalderen? Jeg skal ikke ta stilling, bare påpeke et gammelt taoistisk poeng: Det handler om hvilket tidsperspektiv man tar – eller periodiseringen, som revisorene pleier å si.

Hvis vi legger et 80-års perspektiv på denne historien, så ser vi at atomteknologien plutselig blusset opp igjen som et aktuelt tema – akkurat da man hadde bestemt seg for å legge ned reaktorene. Men kunnskapen er i stor grad fortsatt tilgjengelig. Og hvorfor ble atomteknologien interessant igjen?

Det var nettopp fordi ett av innovasjonsfagenes evangelier plutselig kollapset: Tanken var at vi som en liten, smal økonomi skulle sette bort innovasjon og produksjon til en økologi av spisskompetente partnere ute i en globalisert økonomi. Og det var en smart tanke helt til pandemien låste ned logistikk-kjedene, utbruddet av glovarme kriger i verden sendte strømprisen på berg-og-dalbane og handelskriger av alle slag fikk oss til å se på «digitalisering» med helt nye øyne. Hvem spionerer på deg via telefonen, Teslaen og krypto-transaksjonene dine?

Hvis Norge skal kunne opprettholde en kunnskapsbasert velferdsstat med en raskt aldrende befolkning, må vi ha en strategisk satsning på å få kunstig intelligens til å hjelpe oss med sårbare funksjoner i samfunnet. Det er fint dersom vi kan kjøpe ting som hyllevare på AppStore. Det er ikke så fint dersom vi kommer i en kontinuerlig klem mellom Beijing, Washington, Brüssel og Moskva.

Jammen, vi har jo ikke så store datamengder som disse, kan man innvende. Dette argumentet er antakelig allerede avleggs. De store datamengdene er allerede spist og fordøyd i California og Hangzhou. Fremtiden er en mer mangfoldig økologi av kunstige agenter. Det kan godt tenkes at vi vil få en Moore’s lov innen KI: Husk at Einstein’s hjerne brukte like mye energi da han fikk Nobelprisen i 1905 som du bruker på å tenke akkurat nå: Ca 20 watt, like mye som lyspæren i kjøleskapet ditt.

Hent deg noe godt derfra og tenk: «Hvorfor ikke»?