Øystein Blymke: Påske, krig og våpenbruk

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Et dystert mørke som også norske prester må forholde seg til når påskens budskap skal formidles. Et budskap om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Et budskap som riktignok ender med håp om en fredelig verden, men like fullt et budskap som må formidles i lys av de menneskelige lidelser vi er vitne til i dag.

Men, har påsken overhodet noe å si oss om krig og våpenbruk? Ja det har den.

«Den som griper til sverd, skal falle for sverd» heter det et sted i Matteusevangeliet Disse formanende Jesu ord var myntet på apostelen Peter da han, Herren, og de øvrige disiplene befant seg i Getsemane-hagen på langfredag, med romerske soldater og halvmilitære tempelvakter i helene. Jesu og hans likesinnede var blitt en trussel mot alt det øvrigheten sto for. Jesus og hans likesinnede skulle nedkjempes – helst utslettes mente mange – for enhver pris. Apostelen Peter ønsket imidlertid å beskytte sin Herre, og gjorde seg klar til væpnet motstand, men fulgte så Jesu formaning, stakk sitt sverd tilbake i sliren, og lot Jesu tas til fange av soldatene.

Denne dramatiske langfredags-hendelsen etterlater et inntrykk av at Jesu, i den situasjonen han sto midt oppe i, valgte å følge et slags ikkevolds-prinsipp. Grunnene til det kan ha vært mange. Kanskje var den viktigste og mest avgjørende grunnen at hans lidelseshistorie skulle bli fullbyrdet?

I et av Romerbrevene er imidlertid ikkevolds-prinsippet fraværende. Der skriver apostelen Paulus på en måte som kan oppfattes å legitimere voldsbruk: «For det er ikke for ingenting at øvrigheten bærer sverdet. Den er Guds tjener, en hevner som straffer den som gjør det onde».

Uansett hvilken betydning man tillegger Matteus og Paulus så vil våre prester også denne påsken stå overfor en rekke etiske og tros-relaterte dilemmaer i spørsmålet om krigens berettigelse, om voldens nødvendighet og om våpenbrukens legitimitet.

I Paulus’ tekst virker det som om han vil overlate spørsmålet om bruk av vold og våpen til en legitim stat/myndighet, og ikke til et enkeltmenneske. Paulus mener antakelig også med «øvrighet» rettroende myndighetspersoner som deler de kristne verdier, og som ønsker å bekjempe det onde med det gode, om nødvendig – med våpen i hånd.

Ved å ikke gripe til våpen, slik Jesu valgte som svar på et væpnet overfall i Getsemane-hagen, ville han antakelig la forsynet råde. Gjennom passiv motstand viser han menneskeheten veien til noe større – til oppstandelsen, etter sin lidelse og død på korset. Og for den som tror på oppstandelsen og et liv etter døden, så vil man da, ifølge profeten Jesaja, komme til et rike «der sverd blir til plogskjær».

På tross av de mange dilemmafylte, og til dels motstridende skriftsteder, om berettigelsen av krig og våpenbruk, så bygger det kristne syn på humane etiske prinsipp om de gode og de onde gjerninger vi må stå til ansvar for her nede på vår arme jord. At kristne mennesker som alle andre mennesker aldri har klart å leve opp til sin egen tro og sine egne fredfylte idealer er trist og leit, men kanskje har det noe med arvesynden å gjøre? Ikke godt å si, men likevel:

God påske!