Johan Bergh: Ledelsesfenomenet og noen iboende paradokser

Johan Bergh er førstelektor i Organisasjon og Ledelse ved Oslo Nye Høyskole.

SYNSPUNKT. I filosofien er fenomen betegnelse for tingene, den ytre verden, som de viser seg eller fremtrer for oss, eller som vi erkjenner dem, i motsetning til tingene som de «egentlig» eller «i virkeligheten» er.

Dessuten er «virkelighet» i utgangspunktet en subjektiv størrelse. Ledelsesfenomenet er såvidt mangfoldig at det brukes en rekke prefikser for kanskje å belyse kompleksiteten i ledelsesfenomenet. Jeg nevner et lite utvalg: Helseledelse, endringsledelse, mangfoldsledelse, relasjonsledelse, transformasjonsledelse, skoleledelse osv., osv.

Så langt er det åpenbart at ledelse er en prosess, og denne prosessen foregår ikke i et vakuum. Jeg hadde for øvrig en samtale med en kollega for en tid tilbake, og hen mente at ledelse jo ikke er så vanskelig, i alle fall ikke i utgangspunktet. Det står i sterk kontrast til det BI-professor Jan Ketil Arnulf sier i sin bok Hva er ledelse. For han sier: «Jeg vet lite som er så lett å omtale i store ord og så vanskelig å få til i praksis som ledelse». Det er jo hans egen opplevelse, og den kan ingen ta fra ham. La meg nevne ett sitat til. Ledelsesforskeren Ralph M. Stogdill (1904-1978) sa noe slikt for omtrent 50 år siden «Det er nesten like mange definisjoner av ledelse som det er personer som har forsøkt å definere konseptet». Det ovennevnte sier noe om begrepets kompleksitet, og om mulige iboende paradokser.

Fenomenologi er en meditativ, og av og til nokså omstendelig form for tankefordypelse, en holdning til tilværelsen som innebærer forsøk på radikal refleksjon omkring det værende. Og ledelse som fenomen er jo akkurat noe som er, noe som fremtrer for oss. Skal vi ta et fenomenologisk blikk på ledelse, kan det hende at vi ender opp i noe som innehar en tinglighet, og som derfor kan studeres ut fra samme prinsipper som alt annet i den fysiske, objektive verden. Det er derimot ikke alltid tilfelle, fordi ledelse har et tydelig kognitivt innslag. Dvs. at ledelse er noe som også skjer inni hodet på den enkelte leder, og som ikke er direkte observerbar utenfra. Det siste lar seg selvsagt ikke gjøre, fordi hjernen er noe mye mer enn det som direkte kan observeres.

Fenomenologien tar utgangspunkt i virkeligheten på en annen måte enn hva som er tilfelle i mange såkalte representative teorier om sansningen. Den tyske filosofen Edmund Husserl (1859-1938) ønsket å beskrive våre erfaringer akkurat slik som de opplevdes fra en første persons perspektiv. Ledelse er derimot aldri begrenset til akkurat det. Ledelse oppfattes ulikt fra mange hold. Det medfører at ledelse innebærer at individene som observerer fenomenet aldri ville kunne erfare akkurat det samme. Verken i det øyeblikket de persiperer den, eller i et individuelt retrospektiv.

Det sanselige, det observerbare, er det ledere oftest bedømmes ut fra. Det er jo ikke så rart, siden det i første rekke er deres handlinger som observeres og bedømmes, dvs. det de gjør. Men den fenomenologiske sanseerfaringen er aldri uttømmende, men viser alltid utover seg selv – den er transcendent. Det vi kan da hevde er at i ledelsesfenomenet finner vi noe som både ligger innenfor den menneskelige sansingen, og en rekke ting som prinsipielt ikke kan sanses av andre enn enkeltindividet på et gitt tidspunkt. Hva er det da vi egentlig ender opp med?

Vi kan gjerne ende opp med å trekke inn denne mest opprinnelige måten å erfare verden på, dvs. at vi bruker vår egen verdenserfaring på en refleksiv måte. Det er likevel ikke nok til verken å fullt ut forstå, eller å være åpen for ledelsesfenomenets mange nyanser. Slik sett kan det hevdes at ledelse i seg selv, til ulik tid, og av ulike mennesker er en selvmotsigelse. Med det mener jeg at samme mening, når den først var tenkt eller uttalt, aldri kan gjentas fordi alle mennesker persiperer og ikke minst handler ulikt. Dermed vil ledelsesfenomenet oppleves ulikt i forhold til den samme handlingen.

Jeg vil heller aldri kunne erfare ledelsesfenomenet på samme måte flere ganger. Min opplevelse endres fra gang til gang, der jeg er til stede til enhver tid. Vi skal for all del ikke se bort fra viljen til alltid å spørre videre, til å gå ned i alle mulige og umulige problemer, og til å lete etter nye sammenhenger. Deri ligger noen av ledelsens iboende paradokser.