Knut Arne Sanden: Brussel har skylda

Knut Arne Sanden arbeidet ved LOs Brussel-kontor i perioden 1993-2022. 

SYNSPUNKT. Alstadheim var absolutt ikke EU-tilhenger i 1994, og bidrag hans som fireåring i 1972 var ytterst marginalt. Han fulgte sin far trygt i hans hånd, mens han delte ut brosjyrer mot EEC i naboenes postkasser i en av Trondheims bydeler.

I 1994 var motstanden mot EU blitt mere uttalt, nå som journalist i dagsavisen Klassekampen og med fersk bakgrunn fra Natur og Ungdom, av noen omtalt som Naturlig Ungdom.

Men i løpet av et noe lengre opphold i Brussel, for delvis å dekke innspurten av EØS-forhandlingene og Norges andre forhandling om et mulig medlemskap, oppsto tvilen. Brussel fra innsiden var likevel ikke så jævlig som han og nei-folket trodde.

Den lå kanskje i et lite sandkorn i et blåskjell, den belgiske nasjonalretten» Moules et frittes». I årene etter , trygt tilbake i Norge, innkapslet dette sandkornet seg og vokste til en liten EU-perle som vippet tvilen og motstanden etter hvert til et lite ja og nå et ganske høylytt ja.

Tittelen på boka er «Alle tok feil «, men i Alstadsheims nye klarsyn er det nei-siden som tok MEST feil. Det er noe masochistisk over tilnærmingen, et preg av selvpisking som med sammenbitte tenner uttaler «mea culpa, mea culpa», min skyld, min skyld. Et ikke ukjent fenomen hos nyfrelste som bøyer sitt hode dypt i anger over sin synd.

Alstadheim har påtatt seg den noe tvilsomme gleden av å se partilederdebatten om igjen 30 år etter, nå i farger i motsetning til i 1972. Det er en slags nostalgisk interrailtur med nistirring i bakspeilet. Hva sa de den gang, ja- og nei-siden? Hva mente de, Nei-siden og Ja-siden?

Fikk noen rett?

Bokens tittel gir jo konklusjonen – alle tok feil. Det gikk ikke økonomisk ad undas med Norge utenfor EU. Norges selvråderett ble kosmetisk kamuflert i en EØS-avtale som ifølge Torbjørn Jagland overførte 70 prosent av lovgivningen fra Stortinget til EU i Brussel, som i mellomtiden har fått et EU-parlament i Strasbourg med lovgivende myndighet.

Den liberalistiske miljøkatastrofen som EU skulle lede, skjedde ikke. «Høyrepolitikk på blå resept» ble det heller ikke så mye av, fordi Stortinget fortsatt kunne tillempe direktiver, dersom de ville, men som de i forbausende liten grad orket å gjøre.

Ja-siden måtte bite i seg at «EØS-avtalen ble alt for god» noe tidligere norsk EU-ambassadør og forhandlingsleder, Eivinn Berg, ga uttrykk for i det stille. Hans etterfølger som EU-ambassadør, Einar Bull, mente at Norge aldri ville kunne få en så god EØS-avtale alene med Island, som den Norge fikk i 1994.

Alstadheims krasseste kritikk av ja-siden er dens ustoppelige mas om en ny folkeavstemning basert på «alle de som ikke fikk stemme i 1994». De er mange, men det er langt flere som ikke fikk stemme over monarkiet i 1905 eller brennevinsforbudet på 1930-tallet. Det er ikke mange som vil ha en ny avstemning om det, knapt nok Alstadheim selv, som er uttalt republikaner.

Hans sluttappell er at Norge både trenger og tåler en tredje omgang med EU-debatt.

Min påstand er at Norge ikke turte å si ja i 1972, men at vi (etter oljen) turte å si nei i 1994.

Hva nordmenn tør å mene om noen år vet ingen, men alle kan ta feil – en gang til.