Korona fjerner ikke seniorbølgen – snarere tvert om

Torgeir Flatjord er lederutvikler og skribent.

SYNSPUNKT. Torsdag 12. mars 2020 stengte Norge ned. Permitteringer og oppsigelser fulgte. Bransjer ble tvunget i knestående og økonomien stupte.

Nokså raskt dukket blant annet dette spørsmålet opp i diskusjoner og reportasjer i nyhetsmedier: Burde ikke eldre, sykehustrengende pasienter si fra seg sin planlagte behandling og dermed frigi kapasitet til yngre pasienter med Covid 19?

Eller som en 65-årig sykehuspasient sa det til journalisten: «Vi har jo levd våre liv.»

Så fulgte lignende oppslag om eldre vs. yngre også innenfor arbeidslivet: Burde ikke eldre arbeidstakere nå vike plassen for de yngre?

Vi fikk rekordhøy arbeidsledighet nærmest over natten, og fremdeles står omtrent 200 000 mennesker i jobbkø. Unge mennesker fikk dessuten raskt problemer med å komme seg i jobb etter endt utdannelse.

Aldersgrupper ble på denne måten satt opp imot hverandre, og det hersket allerede på et tidlig tidspunkt stor usikkerhet om fremtiden i de fleste yrkesgrupper. Det handlet om arbeidsplasser og det handlet om vår sykehuskapasitet. «Når krybben er tom, bites hestene». Hvem skulle få først?

Å sette unge arbeidssøkere opp mot de eldre arbeidstakere, løser ikke problemet

Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK 8. april 2020 at hun fryktet folk over 50 ville falle ut av arbeidslivet som følge av pandemien. Hun var samtidig bekymret for de unge som ikke kom seg inn på arbeidsmarkedet overhodet. Og det med god grunn.

Regningen for den nært forestående seniorbølgen har verken forsvunnet eller blitt mindre som følge av pandemien. Snarere tvert imot. Den kan bli enda større.

Dersom flere unge faller helt utenfor arbeidslivet, vil den økonomiske belastningen for oss alle over tid øke tilsvarende, både i sum og per inntektsbringende individ.

Samme effekt vil vi få dersom flere voksne arbeidstakere nå velger å avslutte sitt arbeidsforhold tidligere enn planlagt som følge av pandemien og usikre utsikter. Noen seniorer velger til og med frivillig å gjøre plass for de unge. Heroisk nok. Men pensjonsregningen forsvinner ikke.

I samme NRK-intervju gir Statsministeren uttrykk for at man forhåpentligvis skal få de unge tilbake og ut igjen i arbeidslivet ved hjelp av ulike tiltak.

«Men jeg tror at utfordringen kan bli at det blir litt for mange som tenker at ‘nå skal jeg pensjonere meg’, og ‘vi trenger jo ikke alle hender fremover’ og at flere voksne derved ender opp med å gå ut av arbeidslivet» (NRK, april 2020).

Nye tall fra SSB (september 2020) viser på den ene siden at det fortsatt er relativt få arbeidstakere i 50-årene som faller utenfor arbeidslivet sammenlignet med yngre aldersgrupper. Aldersgruppen 50+ sitter i større grad nærmest «stille i båten», noe som blant annet skyldes lavere mobilitet. De fleste i denne gruppen er stort sett tilfredse der de er og vet nokså godt at de rett og slett vil slite med å finne seg noe nytt dersom lysten på et skifte skulle melde seg.

Denne betydelige samfunnsutfordringen har ikke pandemien klart å gjøre noe med.

Uavhengig av korona er det fremdeles et ubestridt faktum at levealderen fortsetter å øke i Norge. Det innebærer at vi må vente stadig lenger med å ta ut pensjon dersom vi skal få en pensjonsutbetaling på samme nivå som tidligere generasjoner.

Ferske beregninger fra NAV viser at de som er født i 1959, må vente med å gå av med pensjon til de er bortimot 69 år om de skal kompensere for levealdersjusteringen (NAV, 2020).

Dagens 25-åringer må altså innstille seg på å stå i jobb til de er 73. Hvis de får seg jobb da.

Gamle fordommer overfor eldre arbeidstakere hindrer utvikling

I Dagens Perspektiv 3. august 2020 kan vi lese at kun 1 av 5 arbeidstakere over 55 år som har opplevd endret arbeidssituasjon etter korona, sier at endringen har vært negativ. For aldersgruppen under 34 år sier derimot hele 2 av 3 det samme.

Dette fremkommer kanskje noe overraskende i en undersøkelse som Institutt for samfunnsforskning har gjort for Senter for seniorpolitikk (SSP). Kanskje er det på tide å knuse noen myter om de eldste på jobben?

For fordommene om seniorene er der fortsatt, også i koronatiden. Vi kjenner dem så altfor godt fra før: De er mindre fleksible, lite endringsvillige, behersker ikke ny teknologi i samme grad som de unge, og så videre.

Når forskerne bak denne undersøkelsen spurte arbeidstakere i alle alderssegmenter om hvilke grupper de tror sliter mest med hjemmekontor og digitale verktøy, er det bare svaksynte og tunghørte som får høyere skår enn de eldste arbeidstakerne.

Sannheten er imidlertid at eldre arbeidstakere anno 2020 i stor grad har jobbet med IKT-verktøy i mange år allerede. I motsetning til sine yngre kolleger, som nærmest har vokst opp med digitale verktøy, har de over 55 vært nødt til å lære seg dem i voksen alder. De har jo tross alt selv vært med på innføringen av dem.

Korona har altså på ingen måter endret behovet for at flere seniorer må stå lenger i jobb ganske enkelt for å unngå dårligere fellestjenester for oss alle.

Alternativet er at den raskt voksende pensjonsgjelden i så fall må belastes yngre arbeidstakerne, som det dessuten blir relativt sett færre av i årene fremover.

Men et arbeidsliv som sier seg villig til å ta seniorutfordringen på alvor, må utvise en betydelig større grad av fleksibilitet i inngrodde holdninger overfor godt voksne medarbeidere og eventuelt ditto arbeidssøkere. Evnen til fleksibilitet vil på alle måter måtte økes i tiden fremover, hos alle arbeidstakere, uavhengig av alder og rolle. Inkludert fordomsfulle ledere.

Å sette aldersgrupper opp imot hverandre i jobbsammenheng er i et makroperspektiv et tapt spill for alle parter. Å betale friske folk for å holde seg hjemme og overlate jobbene til de yngre, er ingen løsning. Seniorbølgen blir i så fall bare enda større og dyrere – med færre betalere.

Vil du holde deg oppdatert på ledelse og arbeidsliv? Prøv et abonnement på Dagens Perspektiv, eller vårt gratis nyhetsbrev.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.