Kulturdepartementet svekker frivilligheten, i stedet for å styrke den

Trond Solvang er fundraiser, prest og gründer av Pantelotteriet.

SYNSPUNKT. Under fjorårets Arendalsuke sa avdelingsdirektør Marianne Skjeldstad Hove i Statens Lotteri- og stiftelsestilsynet: «Vi heier på at sektoren (frivilligheten) bli mer digitale for jo mer de digitaliserer jo større blir gevinsten av det vi gjør».

Da hun sa dette visste hun at hennes egen organisasjon opptrer som den viktigste vaktbikkja for Kulturdepartementet for nettopp å slå ned et hvert forsøk på å lansere lotterier basert på en hel-digital plattform. Denne uttalelsen falt i Frelsesarmeens lokaler i Arendal da temaet «Frivilligheten får ikke finansiert digitalisering» ble diskutert. Det ble en relativt tam debatt med mange fyndord om viktigheten av frivilligheten, men lite konkret kom ut av det Denne uken er det igjen tid for Arendalsuka, nye seminar og møter med nye politisk korrekte uttalelser, men dessverre ofte uten realitet og nødvendig dekning.

Frivilligheten er en viktig del av «Den norske modellen». Det anslås at Frivilligheten har om lag 90.000 lønnede ansatte. I tillegg utføres flere hundre tusen årsverk på fritiden av ulønnede frivillige. Ifølge SSB står frivilligheten for en verdiskapning som estimeres til 139 milliarder kroner. Det bør være udiskutabelt at frivilligheten er viktig for det norske samfunn, og ikke minst for de mest sårbare, barn og unge.

Hvorfor blir da frivilligheten så stemoderlig behandlet?

I over hundre år har en rekke lokale, regionale og sentrale ideelle virksomheter mottatt betydelig med midler til sin frivillighet gjennom lotterier. Dette kan man like eller ei, men det er et faktum. Siden enerettsmodellen ble introdusert, har en stor del av aktørene innen frivilligheten erfart at de politiske myndighetene generelt og Kulturdepartementet spesielt har arbeidet mot dem, og ikke for dem.

I Kulturdepartementets bestrebelser på å styrke monopolinstitusjonen til Norsk Tipping har man først og fremst søkt å svekke alle andre aktører. Alle grep for å utestenge de utenlandske online-spillene er vel kjent for de fleste. Det som er mindre kjent, er strupingen av all uskyldig, men viktig lotterivirksomhet. Bare i løpet av de siste 25 årene har omsetningen av de de såkalte landslotteriene (skrapelodd fra Nasjonalforeningen, Redningsselskapet og mange andre) falt fra 1.700 millioner til snaue 300 millioner i år. En rekke frivillige organisasjoner har forsøkt gjennom høringer, egne møter og på mange andre måter å få Kulturdepartementet til å innse at dette er dramatisk og at det fører til en svekkelse av frivilligheten. De blir ikke hørt.

Kulturdepartementet står hardt på to prinsipper: Det ene er «Pengespill kan ikke gjennomføres på digitale plattformer.» (Pengespillforskriften §46). Det andre er «Det er forbudt for en medhjelper å ta imot eller kreve motytelse fra den som … mottar en andel av overskuddet» (Pengespillforskriften §41).

Med andre og enkle ord: Det er totalt forbud for enhver frivillig organisasjon å tilby sine lotterier hel-digitalt. Disse må være papirbasert. Dernest er det forbudt for frivillige organisasjoner å benytte profesjonell, ekstern bistand til å drifte lotteriene og ta risiko. Den frivillige organisasjon forventes å måtte gjøre alt selv.

Når det gjelder forbudet mot å benytte «medhjelper» på kommersielle vilkår, blir også dette et underlig forbud. Samtlige frivillige organisasjoner som ønsker å drive seriøst med en åpen og ryddig økonomi, er medlemmer av Innssamlingskontrollen i Norge, som forutsetter at minimum 65% av alle innsamlede midler går til virksomhetens formål. Dette innebærer at de frivillige organisasjoner har et særdeles stramt administrativt budsjett og har liten eller ingen anledning til å ta noen som helst økonomisk risiko. Forbudet mot å bruke «medhjelper» er derfor en effektiv måte å fjerne de private lotteriene.

På denne måten blir alle grepene i form av forbud i Pengespillforskriften rent proteksjonistisk. Dessuten blir summen av disse handlinger udemokratiske da disse handlingene i stedet for å styrke, svekker organisasjonene som departementet er satt til å tjene. Det fristende å minne om et vedtak fattet av et stort flertall av partiene på Stortinget den 2. mai 2017 (vedtak 640) som tydelig ber regjeringen myke opp forbudet mot hel-digitale innretninger for private lotterier. Det synes å være viktigere å fjerne konkurranse fra Norsk Tipping (som Kulturdepartementet per definisjon eier 100%) enn å sikre frivilligheten forutsigbare og trygge inntekter.

Samtidig er det ganske fascinerende å se hvordan både Kulturdepartementet, Statens Lotteri- og Stiftelsestilsyn krampaktig forsøker å fortelle det norske folk at begrensningene av digitale lotterier og bruk av medhjelper utelukkende skyldes vernet mot spillavhengighet og eventuell uheldig konkurranse overfor monopolisten. To påstander som aldri er blitt dokumentert, og som heller aldri vil kunne dokumenteres. Dette blir som i mange autoritære regimer – bare du gjentar løgnen ofte nok, vil den til slutt bli oppfattet som en sannhet.