Kunstig intelligens og etikk

Truls Liland er stipendiat ved Hauge School of Management, NLA Høgskolen/Norges Handelshøyskole i Bergen.

SYNSPUNKT. Mulighetsrommet når det gjelder kunstig intelligens er enormt. Det handler om positive og samfunnsnyttige muligheter som kan redde liv og forbedre vår livskvalitet. Men som med mye annen teknologi er det også et stort potensial for å realisere destruktive formål. Valgene som tas her kan derfor ikke kun basere seg på teknologiske muligheter, men også hva slags samfunn vi ønsker å forme.

Alan Turing (1912-1954) og teamet han jobbet sammen med for å knekke Enigma-koden til nazistene under andre verdenskrig blir ofte brukt som et startpunkt for kunstig intelligens (KI) som fagområde. Hans artikkel fra 1950, Computing machinery and intelligence introduserte begrepet, mens prosjektet ved Dartmouth College på 1950-tallet videreførte og gav mer oppmerksomhet til temaet. Det er nok ingen overdrivelse å si at utviklingen etter dette har vært ujevn, preget av perioder med positive bidrag og fremgang, mens det også har vært tider med stillstand og tilbakegang. Sistnevnte er av noen kalt «kunstig intelligens vinter» eller «KI-vinter», hvor både finansiering av og oppmerksomhet om kunstig intelligens har vært laber. Dagens språkmodeller og maskinlæring representerer imidlertid et viktig fremskritt.

Samtidig har det i flere tiår vært forsket på forholdet mellom etikk og kunstig intelligens. Det er ikke uvanlig at man skiller mellom to ulike tilnærminger her:

1) Etiske vurderinger anvendt i utviklingen av kunstig intelligens, og

2) Hvordan sikre at kunstig intelligens designes og programmeres for å operere på en etisk forsvarlig måte.

Med andre ord handler det om hvordan man integrerer etisk tenkning i utvikling av kunstig intelligens, samt hvordan man inkluderer etiske prinsipper i algoritmer og i de teknologiske løsningene som blir laget.

Begge de to ovennevnte tilnærmingene forutsetter at det tas bevisste valg og at viktige etiske beslutninger ikke overlates til tilfeldighetene. Som i all teknologisk utvikling handler det ikke bare om mulighetene denne gir oss, men også hva som ønskelig verdimessig og etisk. Ja, i noen tilfeller dreier det seg også om moral, altså om det som gjøres er rett eller galt. Det er i tillegg mye som taler for at noen av disse valgene bør gjøres på samfunnsnivå og ikke av den enkelte utvikler eller produserende virksomhet.

For eksempel er det ikke sikkert det er en god løsning å la hver bilprodusent lage sin algoritme som definerer hva en selvkjørende bil skal gjøre når en ulykke er uunngåelig. Her er det nok fornuftig å tenke at det utarbeides noen felles prinsipper som reguleres i offentlig regi, i noen tilfeller kanskje også lovfestes. Det kunne vært et godt salgsargument for en produsent av selvkjørende biler å si at man har laget en algoritme som alltid beskytter de som sitter i bilen, og ikke de som er utenfor. Men av andre grunner, for eksempel ved å integrere etiske prinsipper om likeverd og menneskeverd, kan dette bli problematisk.

Dessverre blir debatten om kunstig intelligens noen ganger preget av en stor dose fatalisme. Altså at utviklingen vil skje uansett og at det er ikke er noe vi kan gjøre med det. Det blir for eksempel påpekt at maskiner med kunstig intelligens vil kunne ta over de fleste jobber og dermed erstatte mennesker i arbeidsmarkedet. Og erstatter de oss her, vil de kanskje også gjøre det på andre områder. Dermed er det ikke bruk for mennesker lenger og maskinene overtar. Det man glemmer når man tegner slik dystre fremtidsutsikter, er at denne utviklingen ikke kun handler om hva som er mulig og hvor avanserte maskiner vi kan utvikle. Men også om de faktiske valgene vi kan ta på dette området og viktigheten av at dette gjøres på et solid etisk grunnlag.

Det er på mange måter dypt fasinerende å se det teknologiske mulighetsrommet, men det er samtidig viktig at det suppleres med andre perspektiver og at etiske problemstillinger blir vurdert og vektlagt. Vi trenger derfor en mindre fatalistisk tilnærming, hvor vi nærmest oppgir kontroll over utviklingen. Men heller en mer proaktiv holdning hvor det også stilles kritiske spørsmål om hva vi bør og ikke bør gå videre med.

Det er med andre ord avgjørende at man kommer tidlig inn i utviklingsprosessen med vurderinger som inkluderer verdier, etiske prinsipper og klare moralske valg. Forskningen på kunstig intelligens bør derfor ta høyde for dette, gjerne med utgangpunkt i etikk som fagområde. Men dette må gjøres relevant i lys av både teknologiske muligheter og kommersiell tenkning. Det er dermed gode grunner til å hevde at forskningen på etisk kunstig intelligens bør være både offensiv og tett på forskningsfronten innen fagområdet ellers. Lykkes vi med det kan muliggjørende teknologi brukes på forsvarlige og gode måter, til å forme et bedre samfunn for alle.