Lise Lyngsnes Randeberg: De stille heltene samfunnet trenger

 Lise Lyngsnes Randeberg er leder i Akademikerne. 

SYNSPUNKT. Akademikere flest elsker faget sitt, liker jobben sin og er opptatte av å levere. De er solide og til å stole på. Og de er veldig viktige for samfunnet.

Vi rakk å streike i seks dager i staten før vi ble tatt i tvungen lønnsnemnd fordi rikets sikkert var truet. I døgnet før hadde både Nortura og bønder fortvilt over at veterinærene i kjøttkontrollen ble tatt ut i streik. Straffesaker ble satt på vent fordi politijuristene ikke var på jobb, og siden økonomene i Finansdepartementet var i streik, fikk heller ikke Stortinget tallene de trengte for å forhandle om revidert statsbudsjett.

Dette var noen av konsekvensene av at under fem prosent av medlemmene våre var ute i streik. Hva hadde skjedd hvis alle de 43.000 medlemmene våre i staten var i streik? De sitter i nøkkelposisjoner, har viktig kompetanse og er alle sammen helt avgjørende for at hjulene skal gå rundt i samfunnet vårt.

Som Akademikerne-leder fikk jeg være tett på streiken, holde appeller og snakke med streikende både i Oslo og Trondheim. Ute i gatene møtte jeg folk som forsto hva som sto på spill, som hadde stor streikevilje og enormt mye engasjement. Jeg lærte også mye og fikk blant annet et nytt innblikk i hvor tverrfaglig sammensatt Arbeidstilsynet er, og hvor mye kompetanse som trengs for å sikre at regler blir fulgt og tilsyn på arbeidsplasser gjennomført. Jeg møtte også ansatte i Mattilsynet med et brennende engasjement for mattrygghet og ansvar for alt fra oppsyn med slakting til blåskjellvarsel.

I tillegg til engasjement for faget, møtte jeg spennende mennesker med humør og stå-på-vilje. Folk som enhver frivillig organisasjon ville være stolt av. Disse menneskene og denne typen engasjement er hjertet og pulsen i alle fagforeninger. Jeg er veldig stolt og enormt takknemlig for jobben de alle sammen gjorde under streiken.

Vi ble alle en del av noe større enn oss selv disse dagene, hvor vi sto sammen mot arbeidsgiver og ropte varsko om alvoret med streiken – hvor kritiske oppgavene vi løser er, og hvor stort behovet for kompetanse er.

Et av våre streikende medlemmer er Guro Stenhammer Aanerød. Hun er geolog og jobber som rådgiver i Mat- og landbruksdepartementet, og brenner for jobben sin. Hun sier til børsen.no at hun fikk det vanskelig på den statlige lønnen da både renten og inflasjonen steg, og at hun har vurdert å gå over til privat sektor.

Dette er folk som hver dag går på jobb for oss – de er oljen i samfunnsmaskineriet. Til daglig får de lite ros og anerkjennelse. Men når de blir borte fra jobb, kjenner vi alle at samfunnet vil komme til å knele ganske raskt.

Derfor er det så viktig at staten bruker lønnsoppgjøret for å sikre lokal fleksibilitet og handlingsrom, slik at disse menneskene ønsker å jobbe i staten. Vi mener utdanning, kompetanse, innsats og ansvar skal lønne seg, også på lønnslippen, og vi vil ikke presses inn i en avtale som fratar oss dette. Det ville være en kompetanserisiko av dimensjoner for staten.

Mikal André Tvedt jobber i NVE, og er relativt nyutdannet. Han sier til E24 at han trolig tjener minst blant studiekameratene sine. Selv om han ikke har dårlig lønn, får det ham til å tenke når han får høre hva de andre tjener. Han er en av dem vi må beholde i staten.

Streiken har vist hva slags konsekvenser mangel på høyt utdannede fører til. Det er godt dokumentert at staten har problemer med å rekruttere blant annet IT-folk, jurister og økonomer – nylig i en undersøkelse fra Oslo Economics.

Våre medlemmer er attraktive. Og i et stadig strammere arbeidsmarked, er det stadig lettere for dem å få bedre betalte jobber i det private. Staten kan komme i en kritisk situasjon dersom den ikke klarer å beholde og rekruttere nok høyt utdannede.

Men vi har ingen statsråder som kan avblåse en bemanningskrise i staten, slik arbeidsminister Tonje Brenna beordret streiken avblåst med tvungen lønnsnemnd.

Det har blitt helt tydelig for alle at samfunnet vårt ikke fungerer uten høyt utdannede.

Våre folk i staten er dedikerte folk som er glade i faget sitt og ønsker å gjøre en innsats for samfunnet, det må de få uttelling for. Det sikrer at vi alle kan leve i et velfungerende samfunn.