Makta rår – en betraktning om departementalt lederskap

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Lederskapet i et departement utøves av en statsråd, og av en departementsråd. Ifølge god norsk tradisjon er statsråden departementets politiske leder, og departementsråden departementets administrative leder. I virkelighetens politiske og departementale verden er det imidlertid statsråden som har bukten og begge ender. Statsråden er med andre ord departementets suverene leder.

«Det blir sjelden bedre ledelse ved å pøse på med generell ledelsestekning» skriver ansvarlig DP-redaktør Magne Lerø her i DP, i et essay den 31 mai d.å. Så sant som det er sagt.

Departementsledelsen blir trolig heller ikke «bedre» ved at generell ledelses-litteratur skulle bli «pøst på» et departements politiske og administrative ledelse. Den eneste ledelses-litteratur som muligens kunne vært nyttig å lese, både for en statsråd og for en departementsråd ville kanskje vært «Fyrsten» – en gripende bok om politisk ledelse og maktutøvelse, skrevet av den berømte ledelses-filosof Niccolò Machiavelli som levde på 14-1500 tallet.

Machiavellis budskap til den politiske lederen med stor L, inneholder side opp og side ned med kyniske forslag om hvordan en god politisk leder bør opptre, for å oppnå makt, og for å beholde makt.

Hvorvidt en statsråd i dag blir betraktet som en god leder eller ikke, avgjøres i realiteten av Stortinget. En statsrådens evne til å danse etter stortingsflertallets pipe, og innfri Stortingets krav og forventninger, er det viktigste kriteriet for godt lederskap, i alle fall i parlamentarisk forstand.

Statsråden er som tidligere nevnt, å anse både som departementets politiske, faglig og administrative leder. For alle administrative og politiske formål er det derfor i dag svært få statsretts-lærde som vil bestride utsagnet om at all departemental makt ligger hos statsråden.

Departementsråden, derimot, skal etter norsk statsskikk være departementets øverste administrative leder. Kanskje er hen det i navnet, men langt fra alltid i gavnet. Departementsrådens administrative lederskap fungerer bare så lenge statsråden ønsker at det skal fungere.

Hvis departementsråden ønsker å gjennomføre administrative endringer i departementets organisering og saksbehandlingsrutiner, men opplever å møte skepsis for sine endringsforslag hos statsråden, så bør departementsråden tenke seg om både to og tre ganger før hen velger å presse gjennom forslag han eller hun selv mener «bare medfører administrativt endringer».

En departementsråd må med andre ord ofte balansere lojalitet opp mot servilitet. Det kan bety å måtte legge egne administrative forslag og lederskaps-ambisjoner på hylla hvis statsråden så mye som kremter skeptisk til dem.

«Statsråden har alltid rett» og «makta rår» ender derfor ofte opp som de to mest brukte omkved eller munnhell i de departementale korridorer.

I et politisk administrativt lederhierarki som et departement utgjør, skal man derfor lete lenge etter generelle ledelses-ferdigheter som både en statsråd og en departementsråd kan dra like god nytte av. Formidlingsevne og evne til å skape gjensidig tillit er muligens to slike ferdigheter som både en statsråd og en departementsråd bør inneha.

Evnen til å formidle departementets mål utad og innad, på en tydelig og utilslørt måte, bør både en statsråd og en departementsråd inneha. For en statsråd gjelder det først og fremst evnen til å formidle klart og tydelig til Stortinget om departementets gjøren og laden, i smått og stort, og på en troverdig måte. For en departementsråd derimot, vil det først og fremst være evnen til å formidle klart og tydelig til departementets øvrige ansatte som gjelder – om hvilke konsekvenser statsrådens politiske ønsker og forventninger vil ha for dem. I tillegg til konsekvenser for departementets arbeidsform, arbeidets innhold, for arbeidsinnsats, og for den enkeltes arbeidssituasjon. Statsrådens politiske ønsker og forventninger skal med andre ord, av departementsråden, omgjøres til departementale «saker» – enten det dreier seg om stortingsmeldinger, handlingsplaner eller om å «ta grep» – et ord som enhver statsråd ynder å bruke for å formidle politisk handlekraft.

Tillit: Evnen en statsråd og en departementsråd har til å skape gjensidig tillit mellom alle ledd i et departement er avgjørende viktig. Uten gjensidig tillit mellom politisk og administrativ ledelse, og øvrige ansatte, vil et departements yteevne raskt kunne svekkes. Og som et apropos til dette kravet om gjensidig tillit; Støre-regjeringen lanserte for snart tre år siden en storslått tillitsreform. Hvor har den blitt av, er det nå god grunn til å spørre. Riktignok har vi hørt mye om tillit det siste året, men da gjerne bare brukt som et pliktskyldig språklig vedheng til alle de habilitetssaker som har versert i senere tid. En slik inflatorisk bruk av tillits-begrepet har trolig ikke økt folks respekt, verken for statsråders eller toppembetsmenns lederskap.

Alle vet at makta rår i et departement. Men ikke alle vet godt nok hvordan lederskapet er fordelt – når det gjelder å utøve departemental makt.

Skal en statsråd og en departementsråd evne å fremstå som troverdige og dyktige ledere, må de antakelig våge å være enda mer åpne og ærlige enn de i dag oppleves å være. Det betyr at de må kunne fremstå som mindre unnvikende og diffuse om egne roller, egen lederatferd og om utøvelsen av sin departementale makt.