Mistillitens pris

Kim Edgar Karlsen er fagsjef i Norsk Psykologforening

SYNSPUNKT | 3. juni oversendte Riksrevisjonen en undersøkelse av psykiske helsetjenester til Stortinget. Rapporten, som nå ligger til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen, feller en knusende dom over tilstanden i landets psykiske helsetilbud:

• 10 prosent av landets kommuner har ikke noe psykisk helsetilbud til barn og unge

• Bare halvparten av kommunene har ambulante eller oppsøkende tjenester til barn og unge

• Hver femte henvisning til spesialisthelsetjenesten avslås (minst 30.000 personer årlig) og vurderingspraksisen virker tilfeldig. Noen steder er avslagsprosenten hele 50%.

• Kompetanse og rammebetingelser til å tilby kunnskapsbasert utredning og behandling mangler mange steder

• Kvalitetsindikatorene som tjenestene styrer etter, måler ikke om behandlingen har effekt for brukerne

For oss som kjenner de psykiske helsetjenestene fra innsiden, er funnene vonde, men dessverre ikke overraskende. Psykologforeningens medlemsundersøkelser har allerede dokumentert at behandlere ikke får gitt pasientene hyppig nok behandling til at den vil virke og må ofte avslutte pasienter før de er ferdig behandlet.

De får heller ikke til nødvendig samarbeid med andre tjenester. Også barneombudet har konkludert med store mangler og uakseptabel variasjon i det psykiske helsetilbudet til barn og unge.

For befolkningen, som har behov for og krav på trygge helsetjenester, er dette en fortvilende situasjon.

Farlig resignasjon

Å be om hjelp for en psykisk krise- eller lidelse er å eksponere dyp sårbarhet. Dette innebærer eksistensiell risiko: Er jeg fremdeles til å like? Kan de tåle meg? Kan jeg hjelpes eller er jeg håpløs?

For hvert enkeltmenneske vi møter uten et tilbud, eller med en utvannet behandling, skapes negative ringvirkninger for den enkelte, for familier, barn, arbeidslivet og samfunnet. Slik praksis forlenger sykdomsforløp og forsterker lidelse og utenforskap. Gradvis forringes tilliten til en selv og til systemet.

Nylig rapporterte Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) om en ung mann som tok sitt eget liv etter to avslåtte henvisninger til BUP. Følelsen av at ingenting nytter, at ingen kan hjelpe, kan være farlig.

Dette vet psykologer og andre fagfolk i psykisk helsevern. Men de melder om et utidig arbeidspress, uten tilstrekkelig bemanning og med et voksende målstyring- og kontrollsystem som utmatter, demotiverer og avsporer dem fra kjerneoppgavene sine.

Underteksten er en gryende mistillit til fagfolks evne til å gjøre selvstendige vurderinger, lytte til brukerne og bidra positivt til tjenesteutviklingen.

Kontrollsystem ute av kontroll

En rekke nye styringsverktøy er tatt i bruk i psykisk helsevern: Flere lovfestede brukerrettigheter, detaljerte prosedyrer og retningslinjer, pakkeforløp og kvalitetsindikatorer. Innsatsstyrt finansiering (ISF), setter også en prislapp på spesifikke diagnoser og aktiviteter.

Intensjonene bak disse tiltakene kan være gode hver for seg. Økt brukermedvirkning, større åpenhet og etterprøvbarhet, mindre uønsket variasjon og bedre samlet kvalitet, er idealer en vanskelig kan protestere mot. Men i sum har man etablert et kontrollsystem ute av kontroll, som driver tjenestene mot produksjon av inntektsgivende aktiviteter og enkelt målbare resultater.

Samtidig fortrenges rommet for komplekse faglige vurderinger, samarbeid og faktisk brukerinvolvering. Dette er kvaliteter som ikke like lett lar seg måle og telle, men som paradoksalt nok er selve forutsetningen for individuelt tilpasset helsehjelp.

Pakkeforløpene som skulle sikre alle pasienter i psykisk helsevern oversikt over- og innflytelse i behandlingen, bedre samhandling og mindre uønsket variasjon er ett aktuelt eksempel. Det er brukt enorme ressurser fra topp til bunn for å iverksette forløpene. Men så langt har SINTEF levert to delevalueringer som begge er nedslående: Behandlerne overlesses med nye registreringskrav og frister. Pasientene opplever manglende fleksibilitet, informasjon og medvirkning.

I all iveren etter å fjerne uønsket variasjon, har vi samtidig mistet evnen til å tilby den ønskede og helt nødvendige variasjonen i møtet med i enkeltmennesker og familier.

Dette er mistillitens pris.

Involveringens kraft

Tillitsbasert styring vil si å forflytte mer ansvar og kontroll til lokale ledere, fagfolk og innbyggere. De med nærhet til utfordringene må involveres som partnere i utvikling av omforente målsetninger, ansvar og roller.

Lokale prosjekter viser at slik samskaping er mulig og kan fremme både samarbeid, engasjement og vekst. Ved Øyane DPS i Vestland, har de samlet over 100 erfaringskonsultenter, fagfolk og ledere til felles dialogkonferanser og etablert flere nettverk på tvers av tjenester og nivåer. Prosjektet følger en velutprøvd metodikk og evalueres med særlig vekt på det relasjonelle samspillet mellom aktørene.

Samskapende styringsprosesser, der innbyggenes behov står i sentrum for tjenesteutviklingen, bør bli standard praksis. Det krever forventninger og rammebetingelser som stimulerer ledere til slike aktiviteter. Villighet til å dempe detaljstyringen og lempe på kontroll- og rapporteringskravene som i dag omkranser tjenestene er en forutsetning.

Arbeidslivsforskeren David Sirota oppsummerer 40 års studier på tvers av land med at den viktigste oppgaven for ledere og eiere ikke er å motivere sine medarbeidere, men å la være å ødelegge motivasjonen de allerede kommer til jobben med. Det overveldende flertallet av oss ønsker å gjøre en god innsats og ansattes målsetninger viser seg i stor grad å overlappe med virksomhetenes.

Involverte og motiverte medarbeidere gir ikke bare et bedre arbeidsmiljø og mindre sykefravær, men også bedre resultater. På samme måte er involverte og motiverte brukere helt avgjørende for at psykologisk behandling skal virke og at tjenestene skal bli bedre.

Vi bør jobbe hardt fremover for å ikke ødelegge denne muligheten.

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,

skriv til

synspunkt@dagensperspektiv.no.

Les alle innlegg her.