Når den blinde skal hjelpe den halte

Anita Vatland er daglig leder i Pårørendealliansen

SYNSPUNKT. For to uker siden la Statistisk sentralbyrå frem nye tall om den uformelle omsorgen til syke og hjelpetrengende og hvem som yter mest av denne i befolkningen. Til manges forbauselse så kom det frem at 1 av 4 uføre yter omsorg til syke og eldre, og at tilsvarende nesten 1 av 4 som jobber deltid gjør det samme.

Det som kommer frem, har blitt forbigått annet enn med noen få oppslag i nyhetene og en velfortjent lederartikkel på Velferd.no med hyllest til de som gjør dette her.

Vi som jobber med pårørendeområdet har hørt det før, da som virkelige historier:

• Det er den voksne uføre sønnen som bor sammen med sin far, hvor farens sendes hjem etter sykehusopphold til sønnens omsorg, enda han protesterer og sier at han har mer enn nok med egne helseplager.
• Det er kvinnen som fortalte oss hvor sterkt kommunen hun var ansatt i, anbefalte henne å søke uføretrygd «for han Gunnar trengte jo at hun hjalp han hjemme mer enn det de kunne stille opp med». Hun følte seg presset til den beslutningen.
• Det er de mange pårørende til nærstående med psykiske helseutfordringer, som selv har måttet kapitulere for egen uhelse av det de har vært gjennom.
• Det er foreldrene som har pleiet sitt syke barn og ungdom i mange år og som når omsorgen er over, ikke har krefter til annet enn kampen for uføretrygd.

Tallene bak tallene

Det er mange spørsmål som må stilles, for at vi skal få vite hvorfor det blir folk med helseutfordringer selv, som hjelper andre som trenger det:

• Hva kom først: omsorgen som forårsaket uførhet, eller at man som ufør blir overlatt omsorgsarbeid og tildeles mindre hjelp?
• Hvor stor andel av de unge uføre er egentlig i en omsorgsrolle i familien, så de ikke kommer i gang med livet sitt?
• Hvor mange jobber egentlig deltid fordi de kombinerer jobb og omsorg for nærstående?
• Hvorfor er ikke eventuelle pårørendeutfordringer fanget opp som en helserisiko på veien til uførhetstrygden?
• Hvor er fagforeningene som ikke tar kampen for at deres medlemmer skal kunne stå i mest mulig heltidsjobb med denne omsorgen som en faktor på lik linje med småbarnsforeldre?

Dette er viktig for å få tak i årsakene til at uføre og deltidsarbeidende yter mest omsorg.

Skjult omsorgsfravær

Er det en stilltiende aksept for en stor andel uføre og deltidsarbeid?

Offentlig får vi ofte høre politikere snakke om hvor mange uføre vi har og at underforstått, det er en utfordring. Vi hører også jevnlig at altfor mange jobber deltid, og at det er et stort problem. Underforstått er en tone av at mange kvinner ønsker å jobbe deltid.

Men kan det være at politikerne bør gå stille i dørene når dette er tema, fordi de egentlig ser konsekvensene av sin egen politikk her? De har ikke vært opptatt av en del viktige områder som bør belyses nærmere:

• I sykefraværet vårt; vet vi hvor mye som er skjult omsorgsfravær, altså fravær for omsorg av andres og ikke egen sykdom?
• Hvorfor kartlegger vi ikke hvor som mange går i deltidsjobb på grunn av pårørendeomsorg og som kanskje skyldes for lite offentlig hjelp?
• Hvorfor vet vi ikke hva landets kommuner taper i skatteinntekter på at mange jobber deltid kontra at de hadde ytt dem mer hjelp så man kan stå i heltid?
• Hvorfor er det ikke et systematisk forebyggende folkehelsearbeid for pårørende, så man kan unngå at de blir uføre eller får egne helseplager og må redusere i arbeidstid eller blir uføretrygdet?

Alt henger sammen med alt er det tidligere hevdet. Når vi nå over år har satset så mye på hjemmebasert omsorg, samtidig med et mer krevende arbeidsliv, så kan det være medvirkende til at man jobber deltid for å ivareta sine nærstående, for vi vet at det ikke gis nok hjelp når hjelpebehovene øker.

Vi vet også at det å være pårørende over tid gir egne helseplager og at uførhet for mange ikke er en unaturlig avslutning på mye ubetalt arbeid.

En jobb å gjøre

Det vi nå må gjøre, etter å ha takket de som gjør dette, er å finne årsakssammenhenger og lage løsninger. Vi håper den bebudede Pårørendestrategien med handlingsplan har mye bra i seg. Vi har løftet frem at omsorg som faktor må inn i den nye NOU-en som skal lages om kvinnehelse. Det er behov for at dette tas med den kommende Likeverdsreformen.

For vi skal vel ikke basere oss på at deltidsarbeidende og uføre skal utgjøre et pleiekorps som kompenserer for de stadig økende behovene i pleie og omsorg i årene fremover?