Nina Riibe: Klart du skal toppe laget

Nina Riibe er administrerende direktør i Econa.

SYNSPUNKT. Da jeg ble trener for jentene mine ville jeg gi dem den samme følelsen det å vinne ga meg. Det skulle vise seg at jeg tråkket i et vepsebol. Jeg begynte nemlig å toppe laget for jenter på åtte år, når de skulle spille kamp. Og det ble det rabalder av. De fleste foreldrene mente at lik fordeling av spilletid var det mest rettferdige for barna. Og at denne rettferdigheten var en forutsetning for inkludering, mestringsfølelse og glede. Det er jo tross alt det som er selve gullet i idretten. Det er jeg helt enig i.

Men jeg står fortsatt inne for valget jeg tok.

Om jeg hadde latt alle barna spille like mye helt fra start, så er jeg ikke sikker på om noen av dem hadde fått kjenne på hverken inkludering, mestring eller idrettsglede. Og i hvert fall ikke seiersrus. For om vi hadde gått ut på den parketten med Marie som hadde ballskrekk, og Synne som aldri hadde truffet mål, så hadde vi startet kampen på minussiden. De beste på laget hadde blitt irriterte, de dårligste hadde mistet selvtilliten. Derfor startet jeg kampene med de beste på banen. Vi utnyttet den ene sjansen vi hadde, nemlig begynnelsen av kampen, til å sette tonen. Det ga oss medvind. Og den medvinden gjorde at når Marie med ballskrekk kom ut på banen litt ut i kampen, så ble ikke lagvenninnene sure da hun mistet ballen – i stedet heiet de henne frem, slik at hun klarte å ta imot ballen neste gang.

Jeg ønsket det beste for barna – akkurat slik de andre foreldrene gjorde. Vi hadde samme mål – inkludering, mestringsfølelse og glede – men veldig ulik oppfatning av hvordan vi skulle komme oss dit.

Da jeg fikk forklart og bevist strategien min for foreldregruppa – ble jeg likevel godtatt. Og vi hadde noen fantastiske år sammen, både på parketten og på sidelinja.

Det å skape mestring er et tema jeg brenner for som leder, men å toppe laget skaper ofte reaksjoner – også i arbeidslivet. Jeg mener vi har mye å lære av idretten, for det å være leder handler ofte om å plassere rett person på rett sted. Men, som på håndballbanen, kan det fort bli friksjon av sånt. Derfor må ledere være bevisst på hvordan man går frem.

Tenk deg en ansatt. Kanskje personen får til mye i sin stilling, men samtidig har du en annen medarbeider som kunne ha doblet uttaket. Hvordan skal du få til et smidig bytte. Det handler jo ikke nødvendigvis om å benke noen, men å finne ut hvem som passer best inn hvor.

Gjennom erfaring og en stor dose nysgjerrighet på folk har jeg god trening i å finne styrker og svakheter hos ansatte. Det at noen alltid har vært i en stilling, behøver ikke nødvendigvis bety at vedkommende bør fortsette å være akkurat der. Det gjelder å få maks ut av hver enkelt, og stå i det, selv om det av og til kan bli ubehagelig når du forsøker å toppe laget.

Å plassere rett menneske på rett sted handler også om å utvikle folk og å hjelpe dem til å se hva de er gode på.

Ledere må i tillegg tørre å stille de vanskelige spørsmålene. Og du må være nysgjerrig på svaret. På mennesket som sitter foran deg. Tåler relasjonen vår at jeg strekker strikken, utfordrer og borrer. Hvis jeg mener det – så kan jeg gå ganske langt i jakten på den beste løsningen. Og ofte finner vi den løsningen sammen. Andre ganger er konklusjonen at dette ikke er riktig sted for vedkommende. Da finner vi ingen løsning. Da handler det om at jeg som leder må våge å jobbe med konsekvensene av det.

Og så er det viktig å understreke at dette er et samspill. Jeg må også ha selvinnsikt nok. Er det jeg som ikke har vært tydelig nok i forventningene eller i bestillingen? I så fall må jeg jobbe med det.

Til slutt handler evnen til å toppe laget om å ha skoa på – tror jeg. Du må forstå organisasjonen du leder. Den forståelsen kommer ikke av seg selv, inne på et kontor. Den må du erfare ved å være ute der arbeidet skjer, enten det er i et kontorlandskap, i en butikk, en fabrikk, på et lager eller på veien. Har du skoa på øker du sjansen for å treffe mål. Lykke til!