Norge og Folkemordkonvensjonen: Det vaklende språkets tyranni

Om forfatterne

Ouarda Jannaouni er tidligere journalist og nå sosionomstudent.

Aman Dip Singh er psykolog.

Ouarda Jannaouni er tidligere journalist og nå sosionomstudent. Aman Dip Singh er psykolog.

SYNSPUNKT. Språk er vårt verktøy for å beskrive og forstå verden rundt oss. Ordene vi bruker, om de skal forbli presise, må ha en restriksjon i hva de skal vise til. Hva skjer når ord strekkes for langt eller begrenses så deres sanne mening blir uklar? I ytterste konsekvens kan ordets betydning opphøre.

Språk er ikke kun viktig i daglig kommunikasjon, men også i politikk og juss, herunder tolkning av internasjonale lover og forpliktelser. Et eksempel som kan gi et perspektiv på konsekvensene av når ord strekkes for langt eller begrenses, er Norges tilnærming til å møte kravene formulert i folkemordkonvensjonen: En internasjonal konvensjon som forplikter land til å forebygge og straffe folkemord.

Akrobatikk i semantikk 

Den internasjonale domstolen (ICJ) beskriver risikoen for folkemord som “overhengende og reell” og Norge anerkjenner det faktum at “Israel må forhindre handlinger som bryter folkemordkonvensjonen”. Samtidig, tidlig i juni, konkluderte UD med at de oppfyller sine forpliktelser etter folkemordkonvensjonen og understreker videre at en stats plikt inntreffer i det staten har kunnskap om at det foreligger «alvorlig risiko» for folkemord.

Her betviler styresmaktene hvorvidt ordene «overhengende og reell risiko» indikerer at det er en reell fare for at det pågår et folkemord. Norske myndigheters nøysomme fokus på språk og ord, og hvordan de har vektlagt det, reiser følgende spørsmål: Er det en vesensforskjell mellom «reell og overhengende risiko» og «alvorlig risiko»? 

Ja, UD – det er “klart at “alvorlig risiko” er en høy terskel”. Vi kan imidlertid ikke la være å fundere, gitt vår ydmyke innsikt: Er det «klart» at «alvorlig risiko» representerer en annen risikovurdering enn en «reell og overhengende risiko»? UDs fremstilling skaper flere spørsmål og tilkaller departementet til en ytterligere redegjørelse.

Et nært avstandsforhold 

Dette bringer oss til et annet punkt. UD skriver at «det antas at Norge ikke (...) har en særlig nær relasjon eller direkte politisk påvirkningskraft vis a vis Israel». Hva betyr det å ha en «særlig nær relasjon»?

Er det når en nasjons oljefond investerer 13 milliarder i den andre nasjonens økonomi? Eller er det når en nasjon investerer 143 milliarder i 51 selskaper som fremmer den andre nasjonens videre okkupasjon og illegale bosetninger? Eller kanskje det er at en nasjon investerer 110 milliarder i 19 selskaper som forsyner den andre nasjonen med våpen?

Hva om det er alle de nevnte eksemplene? Det er Norge som ikke har en «særlig nær relasjon» til Israel. Norge som en «ikke særlig nær relasjon» er Europas største investor i selskaper som muliggjør fortsettelsen av Israels okkupasjon. Norge som en «ikke særlig nær relasjon» har siden oktober i fjor til mai i år tjent 7.3 milliarder kroner på investeringer i våpenselskaper. Norge som en «ikke særlig nær relasjon» importerte varer for 1,8 milliarder kroner og eksporterte for 2,3 milliarder kroner. 

Norge ser også med stolthet på sin betydningsfulle rolle i Oslo-avtalen i 93 og 95. Det er en bragd for en «ikke særlig nær relasjon» samtidig å være så nær viktige avtaler og prosesser. Norge tok for eksempel ansvaret for å håndtere skatteinntektene Israel tilbakeholdt fra Palestina, og Norge har vært leder av Giverlandsgruppen for Palestina i nesten 30 år. For å ikke glemme at Norge solgte tungtvann til Israel i 1959. 

Med så mye økonomisk og politisk involvering, kan man virkelig spørre seg: Hva gjør Norge for nasjoner de faktisk anser seg for å være «særlig nær»?

Tolkningens tvetydighet 

Norges strategi for å oppfylle forpliktelsene under folkemordkonvensjonen illustrerer en juridisk og semantisk finesse. Ved selektivt å vektlegge visse forhold og begreper fremfor andre, viser norske myndigheter en klar intensjon om å tolke folkemordkonvensjonen på en måte som beskytter deres egne politiske interesser. Norge er ikke kun utro med den internasjonale lovens hensikt og formål, men også tolkningen av sine egne forpliktelser. Dette avdekker vilkårlighetene i språk og skaden det gjør når det anvendes, ikke etter ordenes sanne mening, men heller etter egne ønsker. 

Denne presisjonen i språkbruk gir Norge muligheten til å operere innenfor lovens rammer, samtidig som de opprettholder en fleksibel politisk posisjon. Ironisk nok, mens denne språklige akrobatikken kan anses som juridisk dyktighet, synliggjør den også potensielle inkonsekvenser og spørsmål om dobbeltstandarder i Norges internasjonale relasjoner. Dette understreker behovet for klarhet og konsistens i juridisk språkbruk for å sikre rettferdig og effektiv oppfyllelse av internasjonale forpliktelser.

Norges spreke manøvrering for å imøtekomme forpliktelsen overfor folkemordkonvensjonen er blitt forstrukket. I forsøket på å kamuflere egne interesser gjennom kreativ anvendelse av ord, blir de også avslørt av de samme ordene.

Livsviktige ord 

Det vaklende språkets tyranni og forvrengningen av sannhet og ansvar står som et direkte hinder for pålitelighet, ansvarlighet og rettferdighet. Når enkelte ord og begreper blir gjenstand for iherdig analyse mens andre gis en betydning de ikke fortjener, håper vi at denne teksten kan tolkes i beste mening.