Øystein Blymke: En rettferdig og varig fred for Ukraina?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Og hva gjør så Europa? Hvordan bør vi, tilhørende det frie og demokratiske Europa, stille oss en fredsavtale som etter mange solemerker verken vil sikre en rettferdig eller en varig fred?

Dersom Russland og Ukraina ikke evner å dele de mest grunnleggende folkerettslige betingelser for når en «rettferdig krig» i ytterste konsekvens kan føres, vil utsiktene til å oppnå en «rettferdig og varig fred» mellom partene være betydelig svekket. Med andre ord: Spørsmålet om en «rettferdig og varig fred» kan vanskelig isoleres fra spørsmålet om hva som kan være en «rettferdig krig»

Det finnes et filosofisk og kristent tenkesett som kalles «Rettferdig krig-tradisjonen» (Just War-tradisjonen) Det er et tankesett som prøver å si noe om krigens moralske og/eller kristen-etiske fundament. Blant tradisjonens tenkere finner vi kirkefedre som Augustin (354–430) og Thomas Aquinas (1225–1274). I nyere tid har også «rettferdig krig- tenkningen» betydd mye for utviklingen av folkeretten og for utformingen av Genèvekonvensjonene.

Anvender vi denne tenkningen på krigen mellom Russland og Ukraina bør følgende spørsmål kunne reises; Hvilke verdier og prinsipp fra «rettferdig krig-tradisjonen» bør Norge og det demokratiske Europa hegne om og formidle under eventuelle fredsforhandlinger, for om mulig bidra på en best mulig måte til en «varig og rettferdig fred» mellom Russland og Ukraina?

Her følger noen få, utvalgte prinsipp: -

• Partene bør akseptere at krig, under gitte omstendigheter, kan være u-unngåelig, men at krigen må føres på gitte moralske og juridiske betingelser og kriterier.
• Partene bør ha samme oppfatning av hva intensjoner med en krig kan være. For eksempel å motstå urett, beskytte uskyldige og/eller forsvare seg mot aggresjon.
• Partene bør ha samme oppfatning om at krig ikke må føres for å erobre territorium som folkerettslig tilhører den andre part, eller for økonomisk vinnings skyld.

Denne «rettferdig krig-tradisjonen» har som nevnt tidligere i artikkelen, røtter i kristen tenkning. Det burde (ideelt sett) bety at statsledere for Europas kristne og demokratiske land, og som ubetinget har sagt de støtter Ukraina, bør gjøre alt som står i deres makt for å påvirke Putin og Trump til å hensynta de prinsipp og verdier som kan hentes fra «rettferdig krig-tradisjonen.»

Så enkelt er det imidlertid ikke. Den kristne tenkning om hva som kan være en rettferdig krig er det dessverre ofte like mangfoldig som mengden av trossamfunn. Pave Frans rettferdighetsforståelse om krigen mellom Ukraina og Russland møter for eksempel mye kritikk, også innad i den katolske kirke. Paven oppfordrer nemlig til fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland. Det er en moralsk posisjon som Paven av mange har blitt kritisert for, fordi den indirekte kan oppfattes å oppfordre Russland til å trekke seg tilbake, uten betingelser.

De norske biskopene er mindre forsonende enn Paven. Våre biskoper er tydelige i sin fordømmelse av Russland som eneansvarlig for at krigen brøt ut. I særlig grad kritiserer biskopene Den russisk-ortodokse kirke for dens rettferdiggjøring av krigen, og mener det er et klart misbruk av kristen tro og tradisjon.

Patriark Kirill, lederen av den russisk-ortodokse kirke har som vi vet en ganske aparte rettferdighetsforståelse med sin ubetingete støtte til Putins syn på hvorfor invasjonen av Ukraina var nødvendig og riktig.

Det Europa må kunne håpe på og forlange, hvis det går mot fredsforhandlinger om Ukrainas framtid, er at de baseres på Europas og Ukrainas forståelse av demokratiske og folkerettslige prinsipp. Det blir ikke lett, i kampen mot stormaktenes maktpolitiske og realpolitiske forhandlingsatferd. Med andre ord: Det blir en tornefull vei å gå for Ukraina, mot en rettferdig og varig fred.