Øystein Blymke: Fordomsfulle mennesker og krenkede minoriteter

Øystein Blymke er statsviter og skribent. 

SYNSPUNKT. Stadig flere føler seg krenket her i landet. Og stadig flere føler seg krenket på andres vegne. Likestillings- og diskrimineringsombudet er en av dem. Han roper varsko-her når han mener andre myndigheter og privatpersoner opptrer krenkende og diskriminerende.

Nå er det Politiet som får gjennomgå av Ombudet. Han mente etaten har krenket rom-folkets kultur og omdømme. Politiet fører nemlig statistikk over rom-folket som Ombudet mener virker krenkende på denne etniske minoritetsgruppen.[i]

Med denne «rom-saken» som bakteppe er det god grunn til å trekke fram noen åpenbare sosiale og personvern-relaterte dilemma. På den ene siden, hensynet til Ombudets samfunnsoppdrag som er å bekjempe alle former for diskriminering. Og på den andre siden, hensynet til Politiets samfunnsoppdrag som er å bekjempe alle former for kriminalitet.

For at politiet skal kunne forebygge og bekjempe kriminaliteten slik regjering og Storting forlanger, må etaten ha hjemmel til å samle inn, systematisere og anvende relevant data om norske og utenlandske borgere, majoriteter som minoriteter. Det betyr selvsagt innenfor rammen av personvern-lovverk og annet lovverk. For politiets del vil det først og fremst være politiregisterloven, og med Datatilsynet som Politiets kontroll-instans.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har sitt lovverk å forholde seg til. Likestillings- og diskrimineringslovens formål er blant annet å hindre diskriminering som har sammenheng med «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder»[ii]. Med andre ord: Ombudet skal mene noe kvalifisert om hvordan samfunnsborgere blir behandlet, ut fra individuelle egenskaper, og ikke på bakgrunn av gruppebaserte kjennetegn.

Med mange lover og motstridende hensyn å forholde seg til, blir diskusjonen om krenkelse og diskriminering lett forvirrende. Slike saker kan derfor fort ende opp som saker, godt egnet for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Spørsmålet blir da hvem som egentlig er tjent med en slik rettslig runddans. Ikke nødvendigvis rom-folket.

Uansett hvem som til slutt skulle vise seg å få retten på sin side, så virker antakelig hele saksforløpet litt skremmende komplisert og unødvendig på folk flest. Skremmende i den forstand at man ofte blir vitne til en åpen krangel mellom myndigheter (Les: Diskrimineringsombudet og Politiet), om hvordan de vurderer fakta, premiss, lover og regler ut fra sine samfunnsroller og sin rettsforståelse.

Spørsmålet som derfor bør stilles er om det ikke snart er tid for å senke skuldrene , eller heve tersklene for hva som er å krenke og diskriminere hverandre? Vi mennesker vil alltid, enten vi tilhører en etnisk majoritet eller ikke, kunne risikere å bli mer eksponert for kriminalitet enn andre. Det vil i stor grad avhenge av sosioøkonomisk status, kulturell og etnisk bakgrunn hvor «interessante» vi er for politiet i deres forebyggende og kriminalitetsbekjempende arbeid.

Og selv om de aller fleste av oss, uansett gruppe-tilhørighet, ikke opplever oss selv som mer kriminelt utsatt enn andre, så må vi kunne akseptere at politiet oppsøker, kontroller eller registreres oss etter kriterier som politiet mener er relevante, i den eneste, og gode hensikt å kunne forebygge kriminalitet best mulig.

Fordommene sitter dessuten løst hos oss alle. Enten vi ønsker å betrakte oss som «folk flest» eller som en etnisk minoritet. Hvis vi hører om en ungdomsgjeng på Stovner eller på Frogner som begår kriminalitet, er vi raskt ute, både med å generalisere og stigmatisere. Enten kaller vi «gjengene» for håpløse østkant -eller håpløse vestkant-ungdommer. Kun ut fra en enkelt-hendelse med noen få involvert, er vi raske til å skjære alle «gruppen» over en kam.

Kanskje har vi litt å lære av den mer avslappede, mindre retthaverske og noe mer humørfylte sosiale omgang vi før i tiden hadde til folk som var litt annerledes? Ta for eksempel den norske filmklassikeren "Fant". Filmen hadde premiere i 1937 Da var det vel knapt en stemme som hevet seg i harnisk over filmens fremstilling av rom-folket, sigøynere, eller tater-kulturen for den sakens skyld. I filmen blir et fantefølge som streifer rundt på Sørlandet ikke akkurat behandlet som mors beste barn. Fantefølget var noen mystiske, og kanskje også litt suspekte lurendreiere. Likevel, filmen var underholdende, og ikke ment verken hatsk eller krenkende hvis jeg får lov å tolke både Gabriel Scott og Tancred Ibsen i beste mening

Hvordan dagens diskriminerings - og likestillingsombud ville forholdt seg til filmen «Fant» om den hadde ny-premiere i dag, er imidlertid ikke godt å si.

---

[i] *Kildegrunnlaget for fremstillingen av denne konkrete rom-folk-saken her i artikkelens første avsnitt er hentet fra Aftenpostens artikkelserie om Politiets (antatt) ulovlig og krenkende registrering av rom-folket. Se Aftenpostens papirutgave 05.03.24: «Øst politidistrikt har kartlagt norske romer.» samt oppfølgingsartikler om samme tema i Aftenposten 19.03.24, 23.03.24 og Aftenposten 27.03.24:

[ii] Sitatet hentet fra «Store norske leksikon»