Øystein Blymke: Løgn og sannhet i rettslig og etisk forstand

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. I én rettsinstans kan nemlig tiltalte bli dømt, i en annen frikjent. Sakens fakta, bevis, og hendelsesforløp vurderes med andre ord ulikt av rettens aktører. Hvor rettssikkert kan da vårt rettssystem egentlig sies å være, for tiltalte i saken og for sakens ofre? De vil ikke engang vite hva en rettskraftig dom i deres sak innebærer, eller når de er trygge på at den er rettskraftig. Det er den jo i realiteten ikke lenger, før alle gjenopptagelses-muligheter i saken er veid og prøvd på nytt og på nytt.

At det sies mye rart og usant i retten skyldes flere forhold. Usikkerhet om sant og usant kan oppstå hvis tiltalte nekter å forklare seg, hvis han ikke husker noe av det som skjedde, eller hvis advokaten, i samråd med klient/tiltalte, finner ut at det å «si som sant er» kan utløse en viss fare for selvinkriminering, for brudd på taushetsplikten, eller utfordre lojalitetsplikten og dermed også tillitsforholdet mellom advokat og klient.

Advokatens plikt i en straffesak er selvfølgelig å sørge for at dommeren tar hensyn til den aller minste tvil som kan føre til at hans klient blir kjent uskyldig. Advokaten er derfor i sin fulle rett til å betvile aktoratets fakta-vurdering, bevisenes holdbarhet, og ellers betvile aktoratets beskrivelse av hendelsesforløpet i saken, fra a til å. Det bærende prinsipp for alle rettens aktører bør være -og er nok - uskyldspresumsjonen. Den som sier at det er bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt.

Selv om rettsstatens juridiske prinsipp, dets lov- og ulovfestede rettssikkerhetsgarantier i dag stort sett er slik vi ønsker at de skal være, må det være tillat (selv for en statsviter), å minne leseren om noen dilemmafylte problemstillinger som lett oppstår, i kjølvannet av rettssikkerhetens ideelle fordringer.

Den tiltalte har ikke en ubetinget plikt til å fortelle sannheten i retten. Det betyr at han som tiltalt, juridisk sett, har rett til (adgang til) å lyve, eller unnlate å fortelle sannheten som det vel heter, uten å risikere å bli straffet for å ha avgitt uriktig forklaring.

Den tiltaltes advokat må imidlertid ikke bidra til at falsk informasjon legges fram for retten. I klartekst betyr det at hvis advokaten tror klienten vil lyve i retten, har advokaten i det minste en moralsk plikt til å fraråde klienten å lyve.

Advokaten kan fort stå overfor et kinkig juridisk-etisk dilemma. På den ene siden har han ikke lov til å avsløre taushetsbelagte opplysninger om sin klient, men kan på den annen side selvfølgelig revurdere sin rettslige rolle i saken, og da på et selvstendig ikke-juridisk etisk grunnlag. Advokaten må balansere, mellom lojalitet til klienten og hensynet til en sannferdig opptreden i retten. I ytterste konsekvens kan man se for seg at en innrømmelse av skyld, gitt til advokaten fra klienten i all fortrolighet, aldri vil kommer for en dag – enn si, for retten. Hensynet til fortrolighet, lojalitet og taushetsplikt kan med andre ord trumfe sannheten.

I de seneste uker ser det ut til å seile opp en straffesak med visse royale over- og undertoner. I den saken dukker også spørsmålet opp, om advokaters rett til å gi sin klient såkalte «gode» råd om ikke om å stille i avhør.

I retningslinjene for forsvarsadvokater skal det fremgå rimelig klart at klienten ikke bør/skal gå i avhør før han er gitt innsyn i sakens dokumenter, og ikke før han kan møte med forsvarer. Hvordan slike retningslinjer skal forstås og praktiseres vil denne statsviteren helst ikke ha noen meninger om. Det eneste jeg vil si, og det kan formes som et spørsmål: Hva om advokaten mener at hans klient kommer best ut av det ved ikke å la seg avhøre, så bør vel det være et godt råd? Vel og merke hvis «best ut av det» betyr mildest mulig straff eller aller helst: frifinnelse.

Det enkle er ofte det beste sies det. Overfører vi en slik enkel leveregel til vår komplekse rettslig-juridiske verden, vil det antakelig lyde pinlig naivt i en dreven forsvarsadvokats ører, men vi tar sjansen likevel på å si: «Ærlighet varer lengst»