Øystein Blymke: Makt korrumperer – kan det unngås?

Øystein Blymke er statsviter og skribent. 

SYNSPUNKT. Debatten om løgnaktighet og uredelighet i norsk politikk fremstilles på en fornøyelig måte i TV-dramaet «Makta» En TV-serie basert på en tidligere maktkamp i Det norske Arbeiderpartiet. Produsenten av serien unngikk antakelig beskyldninger om ærekrenkende fremstilling av enkeltpersoner ved å innrømme at serien er basert på «Sannhet, løgn og dårlig hukommelse»

Så kom boken «Partiet» Den handler også om en ganske rå og brutal maktkamp i det norske Arbeiderpartiet, men er tross alt en bok som forsøker å gi et noe mer sannferdig og kilde-kritisk bilde av maktkampen i Arbeiderpartiets øverste ledelse, enn hva «Makta» hadde til hensikt.

Makt korrumperer[i] og maktkamp foregår i de beste partier og familier. En maktkamp som ikke alltid er like redelig. Det vet vi alle. Det vi alle også vet, kanskje bortsett fra maktglade og maktsøkende politikere, er at sannheten gjerne er maktkampens første offer.For hvem kan ha unngått å høre hvor mange sannheter som verserer når maktglade politikere påberoper seg sin egen som den eneste sanne? Og hvem av oss har ikke sukket oppgitt over indignerte og maktglade politikere som krever å få verifisere hva folk har sagt og ment om dem. Som om det er mulig.

Det er i det hele tatt lite troverdig, ja bortimot pinlig, å høre maktglade politikere påberope seg sannheten, vel vitende om at deres sannhet er en av mange, hentet fra de mest ryktebelastede politiske rom og korridorer som tenkes kan.

Det minst troverdige er likevel når maktglade politikerne, med intellektuell og juridisk patos, snakker om egen skyldfrihet og andres skyld! Mer troverdig blir ikke deres stemme når de samme maktglade politikere snakker indignert og forurettet om brudd på kildevernet, på dokumentasjonskrav, på ærekrenkelsesbestemmelser, på Vær Varsom-plakater og på alskens etiske retningslinjer. Selvforherligelse, ikledd juridisk patos, maktglade politikere imellom, står rett og slett ikke til troende!

Hva om disse maktglade politikere som selv mener de uforskyldt er havnet i en suppe av løgn og uredelighet, rett og slett forsøker å utvise en større grad av god gammeldags dannelse? For ordet dannelse bør så absolutt ikke være et ord som hører fortiden til. Og selv for en maktglad politisk leder av i dag, må det da være mulig å opptre dannet og anstendig uten å risikere å miste makt?

Med en slik naiv forventning som utgangspunkt følger her tre velmenende råd om dannelse myntet på de mange maktglade politikere som føler det er trist, leit og urettferdig å bli beskyldt for korrumperende atferd i deres søken etter mer politisk makt. 

For det første: Snakk troverdig! Innrøm at all politisk maktkamp kan være rå og brutal, men at du selv har valgt å delta i den, og skal gjøre ditt beste for å opptre dannet og anstendig. 

For det andre: La ord følges av handling! En dannet og anstendig politiker kan gjerne være maktglad, men bør da også utvise en kultivert og moralsk atferd. Det betyr blant annet å forstå og respektere andre maktglade politikeres meninger, rolle, integritet og verdier. 

Og for det tredje: En dannet og anstendig maktglad politiker besitter selvinnsikt og evne nok til å innrømme egne feil og forstå andres.

[i] Utsagnet "makt korrumperer" stammer fra et kjent sitat av den britiske historikeren Lord Acton, som i et brev til biskopen Mandell Creighton i 1887 skrev: Makt korrumperer heter det "Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men."