Øystein Blymke: Populismens plass i demokratiet

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Er det noe galt i det? En norsk velger er da i sin fulle rett til å si han vil stemme Høyre en måned, Arbeiderpartiet den neste, og Fremskrittspartiet den tredje? Og ingen må finne på å hovere over velgeren som skifter partisympati, enten av begeistring for at partiets bortkommende sønn er tilbake, eller for at ett partis strømpakke er litt enklere å forstå enn et annet partis pakke?

Populisme kalles det gjerne, når velgerne spontant lar seg rive med av enkle, ofte retorisk pregete løfter fra politikeren – løfter som tilsynelatende appellerer til velgerens «Common sense» – den sunne fornuft». Prøver en politisk leder å pirke bort i common sense-velgerens politiske gangsyn, har han/hun gjort det helt store.

Det fikk Høyres leder, Erna Solberg, til fulle erfare forleden. På spørsmål fra NRK i politisk kvarter ble hun konfrontert med en fersk meningsmåling som viser at Høyre nå befinner seg på et «historisk lavt nivå» Dessverre for henne kom hun til å si at enkelte andre partier (les: Frp) har en del veldig enkle svar på kompliserte og sammensatte politiske spørsmål. Det skulle hun ikke ha sagt.

Straks ble det utlagt som om Høyre mener at mange velgere nærmest sluker enkle (les: populistiske) politisk løfter og utsagn rått, uten å bry seg nevneverdig om å forstå konsekvensene av det samme løftet. Som for eksempel et løfte om at ingen her i landet skal betale mer enn 40 øre i fastpris for strømmen. Hvis en partileder så er naiv nok til også å prøve og forklare velgerne hvor komplisert det vil bli å gjennomføre et slikt løfte, ja da faller mange velgere fort av lasset.

I egne øyne er populisten en person som gir uttrykk for den ekte folkelinjen. Populisten benytter også sin demokratiske rett til å stemme på et parti med ledere som vet å prate rett fra levra, uten filter, og som vet å kalle en spade for en spade! Litt uærbødig kan man si at utrykket «Don’t confuse me with facts» faller lettere å bruke for en populist enn for en traust og trofast Arbeiderparti- eller Høyrevelger.

Populismen har fått bredt fotfeste i vår tid. I USA, i Europa, og til en viss grad også her i Norge. Et sentralt spørsmål som nå bør stilles i mange land er hvor ekstremt et politisk standpunkt må være, og hvor uansvarlig må populisten oppleves å være, sett fra demokratiets legitime forsvarere, før noen hevde at demokratiet er truet?

Selv ikke en statsviter har et klart svar på et slikt spørsmål. Til ettertanke for leseren vil han derimot vise til to kloke statslederes utsagn om demokratiets skjørhet, og det nødvendige samspillet mellom demokrati og borger som må til, hvis et funksjonelt styresett skal kunne opprettholdes:

Storbritannias tidligere statsminister Winston Churchill sa det på denne måten: «Democracy is the worst form of government, except for all those other forms that have been tried from time to time». («Demokrati er den verste styreformen, bortsett fra alle de andre som har blitt prøvd fra tid til annen».) I Churchills ord ligger det implisitt at enhver borger må kunne tåle demokratis ulemper og konsekvenser som ofte kan fremstå som ineffektive og dysfunksjonelle, som følge av politiske kompromiss og urealistisk løfte-politikk.

USAs tidligere president John F. Kennedy sa det slik: «The ignorance of one voter in a democracy impairs the security of all». («Uvitenheten til én velger i et demokrati svekker sikkerheten for alle».) 

I Kennedys ord ligger det implisitt, at enhver borger i et demokratisk land også har en samfunnsplikt til å skaffe seg kunnskap om – og ta medansvar – for de omkostninger hans stemmegivning har for samfunnet.