Politisk overtro

Regjeringen, eller mer presist Høyre, har forslått å gi skattelette til unge under 30 år for å få flere av dem i jobb.

Ideen har fått en kjølig mottagelse i høringen som er gjennomført.

Ikke en gang NHO, som gjerne henger seg på forslag om lavere skatter og avgifter, synes dette er spesielt klokt.

Eller for å si det mer direkte: De tror ikke det vil føre til at flere unge kommer i jobb.

Men som er utspill i valgkampen rettet mot en viktig velgergruppe, kan det muligens virke. I alle fall tror de det i Høyre.

Dette er ikke noe annet enn godt, gammeldags valgflesk.

Det vil koste staten rundt 1,5 milliarder kroner. Det har vi selvsagt råd til. Det kan argumenteres med at de unge vil bruke pengene de sparer på varer og tjenester. En slik stimulans kan ha positive virkninger i enkelte bransjer.

Høyre ville gjerne strødd rundt seg med skattelette til en rekke velgergrupper, men for et par år siden innså de at det ikke lenger er rom for omfattende skattelettelser. Kostandene til helse og eldre stiger og vi kan ikke hente stadig mer ut fra oljefondet.

Antagelsen forslaget bygger på er nærmere fri fantasi enn forskningsmessig belagt. Det er nemlig ikke slik at det står en rekke ledige jobber for unge under 30 år.

Stein Erik Hagen slang med leppa for et par uker siden om unge som Navet framfor å jobbe.

Det er ikke Hagen som har bidratt med ideen. Men det ser ut til at Høyre tar for god fisk at unge trenger skattelette for å hive seg på arbeidskarusellen.

Det er ganske sikkert mulig å spa opp en ungdom som har slått seg til ro med Nav-støtte framfor å ta seg en jobb en synes er dårlig betalt og kjedelig.

Men at noen tusen i skattelette er avgjørende for om de blir yrkesutøvere, er knapt mer enn et lønnlig håp.

Det går ikke an å forby et politisk parti og tro sterkt på noe. Det er lov å ønske seg resultater få har tro på. Derfor vil Høyre snakke om skattelette for de under 30 år.

Det er flere eksempler på urealistiske virkninger av politikk.

I årevis har kontantstøtten vært et hett tema i den politiske debatten. Det påstås at når en mister 70-80 000 i støtte for å være hjemme med sitt barn fra det fyller to år, så vil det føre til at kvinner kommer seg i jobb framfor å gå hjemme med barnet.

Det er nesten bare kvinner som er hjemme med «kontantstøttebarn».

Ordningen holder kvinner borte fra jobb, hevdes det. Derfor er kontantstøtte det motsatte av likestilling i praksis.

Så lenge KrF er med i en regjering, forblir kontantstøtten.

Sist de rødgrønne var i regjering, lot også de kontantstøtten bestå. Nå lover Ap og SV at de vil fjerne ordningen og overkjøre Sp.

Det argumentet som kjøres fram, er at kontantstøtten hindrer integrering.

En vellykket integrering må starte når et barn er 13 måneder. Da bør mødre med innvandrerbakgrunn heller sende barnet i barnehagen og begynne å jobbe.

Like lite som det står en rekke med ledige jobber for unge under 30 år, er det ledige jobber for innvandrerkvinner. Det burde vært slik, men slik er det ikke.

Det er en overhengende fare for at flere innvandrerfamilier vil bli drevet lenger inn i fattigdom om de blir fratatt kontantstøtte. For er det noe politikerne ikke kan gi dem, så er det jobb.

Alle partier holder seg med noen doser urealistisk politikk som rimer godt med slik de ønsker verden burde vært.

Angrep mot kontantstøtten og forsvar for skattelette til unge, kan fungere i forhold til ulike velgergrupper før et valg. Det er mer krevende for den som skal ta ansvaret for å omsette politikken i praksis etter valget.