Rapport fra pandemilivet i en boligblokk i Oslo

Anna Fryxelius er fagsjef i Norsk Revmatikerforbund. Dette innlegget er publisert på hennes personlige Facebook-side.

ET INNLEGG OM pandemilivet i Oslo: Jeg bor i en boligblokk med 8 etasjer i en folketett del av Oslo vest. Faren min, hjerteoperert 78 åring, bor i samme blokk, 2 etasjer opp, så barnebarna kan løpe dit i sokkelesten og jeg kan hjelpe ham med mat og praktiske ting.

Dette er vår form for generasjonsbolig. 3 generasjoner i samme hus, men med hver vår leilighet. Vi har hageparsell, bor nærme marka, T-bane og butikker innen 500 meters rekkevidde. Trives godt. Men det siste året har vært tøft.

JEG ER SELV kronisk syk, og faren min er i dobbel risikogruppe. Vanligvis er jeg oppe hos ham hver dag. Ofte bare drikker vi te og prater om livet, eller politikk, miljø, litteratur og hva som skjer i verden. Jeg elsker disse samtalene. De gir mye.

Pappa er svak til beins, men han er skarp i hodet. Snill og intelligent, en mann jeg er stolt over å ha som far og glad for å ha i livet mitt. Jeg vil veldig gjerne ha ham i hverdagen min i mange, mange flere år. Og siden Mamma døde tidlig er det nok ekstra viktig for oss barna at Pappa fins.

(Innlegget fortsetter under bildet.)

DA KORONA FOR alvor spredte seg i Oslo for et år siden turte vi ikke besøke Pappa på to uker. Han ble sittende alene. Vi snakket på telefon. Han fikk ikke hjemmesykepleien hjem heller. Etter en stund ble han så svak at han begynte å falle. Vi måtte ringe 113 flere ganger på få dager.

Vi ville ikke belaste 113, eller utsette ham for mer smittefare. Vi valgte å ta en kalkulert risiko. Derfor har jeg valgt å være ekstra forsiktig hele dette året – så jeg i mest mulig grad kan treffe Pappa og hjelpe ham i hverdagen.

Mannen min og jeg har sittet på hjemmekontor stort sett sammenhengende siden mars i fjor. Vi følger alle regler og rutiner. Vasker hender, bruker munnbind, begrenser all sosial kontakt utenom nærmeste familie.

MEN DET KOMMER ikke bare an på oss. Siden barna mine går i barnehage og på skole i en tettbebygd del av Oslo, er det cirka 100 personer hver dag som er i vår «nærkontakt»-krets.

Jeg kan være så forsiktig jeg bare vil, men for at vi og Pappa ikke skal få Covid, er jeg avhengig av at alle disse 100 personene også tar hensyn og er forsiktige. Hver dag. De bor og jobber forskjellige steder i byen. Mange bruker kollektivtrafikk.

Den eneste grunnen til at vi har det så bra – psykisk og fysisk – som vi har i denne stressende situasjonen, er at regjeringen i Norge, Helsedirektoratet, FHI og ikke minst byrådet i Oslo har gjort en utrolig god jobb med å holde pandemien under kontroll.

JEG KAN IKKE ha kontroll på disse 100 nærkontaktene – jeg bor fortsatt tett på masse andre mennesker, men jeg vet at vi har myndigheter som tar pandemien på alvor. Det finnes rutiner og system på plass for å holde smitten nede. Det gir familien vår trygghet.

Transparens. Åpenhet. Oppdaterte smittetall. Kjemperask og tilgjengelig testing. God offentlig informasjon på mange språk om karantene, isolasjon. Proff smittesporing. Et akutt helseapparat som har fungert godt gjennom hele pandemien.

Myndighetene våre følger forskningen. De følger internasjonale råd og oppdatert kunnskap. De agerer raskt og tar store, ofte upopulære avgjørelser. De står i stormen. Jeg er uendelig takknemlig for jobben de gjør.

DETTE ER FORHÅPENTLIGVIS en krise som bare rammer en gang per generasjon. Dette er noe vi vil fortelle barnebarna våre om!! Både som samfunn og individer lærer vi ufattelig mye av korona. Nå går vi mot lysere tider – men smittetallene stiger fortsatt i Oslo selv om vi har levd med strenge tiltak i mange måneder nå.

Vaksinene er her, våren kommer. La oss følge dette løpet ut, selv om det betyr flere og strengere tiltak en stund til! Kom igjen Oslo, kom igjen Norge. Vi er tøffe. Vi klarer det sammen.