Særaldersgrenser – den gamle tids ordning

Unio har de siste ukene ført en streik som ikke har gitt uttelling i kroner og øre, men som har avdekket at dagens system for lønnsforhandlinger ikke kan bidra til å løse utfordringene i offentlig sektor.

Streiken har ikke handlet isolert om at sykepleiere, lærere og viktige faggrupper krever et større stykke av den samlede «lønnskaka».

Når vi mangler 7000 sykepleiere, og flere vil det bli i årene framover om det ikke tas kraftfulle grep, må en bruke lønn for å stimulere flere til å velge og flere til å bli i yrket.

Og der hvor mangelen på sykepleiere er prekær, må arbeidsgiver kunne øke lønnen.

Nå skal Unio, YS og LO i gang med å forhandle om pensjonsordninger.

LO og NHO enige om at det er for mange som faller utenfor ordningen. NHO er med på at kriteriene for å få AFP bør endres, men har gjort det tindrende klart at de ikke vil legge flere millioner på bordet.

Enten bidrar staten med mer enn den gjør i dag eller så må det bli mindre pensjon på hver enkelt om flere skal med i ordningen.

Regjeringen har ikke gitt signaler om at de har oljemillioner å avse til flere 62-åringer som vil gå av med pensjon.

Rundt 200 000 ambulansepersonell, politi, sykepleiere, ansatte i brannvesenet og kriminalomsorgen omfattes av ordningen med særaldersgrense som kan være 58, 60, 62 eller 65 år. Det varierer for ulike yrkesgrupper.

Dagens pensjonsordning med leveraldersjustering innebærer at pensjonen bli stadig mindre for de som går av tidlig.

Arbeidstakerorganisasjonen har krevd forhandlinger om dette. Det sa regjeringen ja til.

Men det viste seg at det kun var knapper og glansbilder de hadde å bidra med. Dermed ble det brudd i forhandlingene i vinter.

Sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) tok da skjeen i egen hånd. Nå har flertallet på Stortinget vedtatt at plikten til å gå av når en når særaldergrensen faller bort.

De som gjerne vil jobbe etter de når særaldergrensen, og få mer lønn og pensjon, kan sprette sjampanjen.

Det bør skje privat. Den fagforeningen de tilhører er imot at de gis mulighet til å jobbe så lenge de vil uten at pensjonen forbedres for de som velger å gå av.

Unio-leder Ragnhild Leid betegner i Klassekampen i dag saken som alvorlig fordi dagens ordning betyr at de unge vil få en svært dårlig pensjon.

Hun frykter de har svekket sin forhandlingsposisjon når plikten til å gå av er opphevet.

Det har hun rett i.

Røe Isaksen har ikke noe å tape på å ta bort plikten til å gå av. Unio, YS og LO må innse at det toget er gått. Om det blir en rødgrønn regjering til høsten, vil de ikke gjeninnføre plikten til å gå av.

De tre organisasjonene har nå sendt brev til departementet der de ber om at forhandlingene om særaldergrenser kommer i gang.

Røe Isaksen sier til Klassekampen at han er rede til å starte opp forhandlingene igjen etter sommeren.

Dette blir ikke enkelt. Tiden har løpt fra rigorøse bestemmelser om aldergrenser.

Ideen som ligger til grunn for dagens pensjonsordning er at den enkelte velger hvor lenge en vil jobbe.

En del jobber er blitt mindre fysisk krevende. Det er også blitt flere ansatte som ikke deltar i den primære fysisk belastende yrkesutøvelsen.

For noen yrkesgrupper kan det være aktuelt å kombinere en fiksert aldersgrense for når en har rett til å gå av med en plikt for arbeidsgiver til å legge til rette for mindre krevende arbeidsoppgaver. Det burde ikke være vanskelig innen politiet for eksempel.

Et pensjonssystem som gjør at en brannmann tvinges til operativ tjeneste til 67 år for å unngå en betydelig lavere pensjon, er ikke bærekraftig.

Staten vil neppe gå med på at yrkesgrupper som i dag omfattes av særaldergrensene skal unntas fra det grunnleggende prinsipp at det skal lønne seg å jobbe.

Striden om særaldersgrensene er en tradisjonell interessekamp.

Det er delte meninger om dagens pensjonsordning er mest problematisk for arbeidstakere flest med lav lønn i belastende yrker, for yrkesutøvere som omfattes av særaldersreglene eller for de som faller utenfor AFP-ordningen.

Unio, LO og YS kan se ulikt på det. Regjeringen, enten det en borgerlig eller rødgrønn, har ikke ubegrensede midler å bruke på pensjon. De gjør seg nok noen tanker om hva de vil prioritere. Men det har de ingen interesse av å snakke høyt om.