Spillet om feriepenger er det mest alvorlige Ap-selvmålet

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Mandag hadde Wegard Harsvik, LO-rådgiveren som nå er statssekretær på Statsministerens Kontor, en artikkel i Klassekampen som hadde stikk-tittelen «La oss huske på hvilket mål vi spiller mot».

Hans hovedpoeng var at det var grunn til å feire et valgresultat som ga et solid mandat for forandring, og at de tidligere regjeringspartiene denne høsten har vært fullstendig fraværende.

Harsvik, som er lidenskapelig fotball- og Leeds-fan, avsluttet likevel med følgende advarsel:

«Det er enklere å vinne fotballkamper når det ene laget har gått i dusjen. Men det er fortsatt mulig å tape, dersom man skårer sjølmål».

President-kaos

Påminnelsen var oppsiktsvekkende godt timet, men ser likevel ikke ut til å ha blitt oppfattet av alle i hans eget parti. Det viste seg onsdag morgen.

Da gikk den avsatte presidenten, Eva Kristin Hansen, ut i NRK med en påstand om at det i praksis var politiet og stortingsdirektøren som tvang henne ut av presidentjobben.

Samtidig kom hennes advokat, John Christian Elden, med uttalelser som kunne tolkes som om hun ville forsøke å komme tilbake som president.

For de to var den saken som for absolutt alle andre dreide seg om tillit, gjort om til jus og kamp for personlig ære.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe lot det ikke gå mer enn to timer før den gjorde det krystallklart at omkamp var uaktuelt.

Da gikk gruppa inn for å foreslå Buskerud-representanten Masud Gharahkhani som ny president. Det ble fulgt opp av at Stortinget valgte ham på torsdag.

Arbeiderpartiet kunne smykke seg med at enda en likestillingsbarriere var brutt. For første gang ble en innvandrer stortingspresident.

Høyres Jo Benkow, som var president på slutten av 1980-tallet, hadde innvandrerforeldre og han tilhørte en nasjonal minoritet, men han var født i Norge.

Ap-veteranen Sverre Myrli ville ikke la partiledelsen sole seg i glansen.

Han var så forbannet over at han ble vraket fra presidentskapet at han med glede lot seg intervjue om hvordan han oppfattet at et gammelt kjæresteforhold var blitt brukt mot ham som en del av en maktkamp i partiet.

Han sa at han trodde de vonde årene i etterkant av Giske-opprøret nå var et tilbakelagt kapittel, men at han nå erfarte at det slett ikke var slik.

Dermed var gamle sår revet opp igjen.

Igjen kom spekulasjonene om nettverk mot nettverk og evige omkamper.

Plutselig ble det et poeng at Eva Kristin Hansen, som alltid har vært en nær alliert av Trond Giske, hyret advokat for å gjøre en politisk kamp om til jus. Det er jo akkurat slik Giske gjorde det, da metoo-anklagene kom mot ham.

Giske og grasrota

Og jammen hadde ikke Giske dukket opp i egen person kvelden i forveien.

På NRK-debatten ble den tidligere Ap-nestlederen nå presentert som representant for grasrota i partiet.

Med referanse til sine mange år som statsråd viste han til at det ville ha vært superenkelt for Støre-regjeringen å innfri løftet om å gi feriepenger til de som i år har vært permitterte og arbeidsledige.

Han var helt enig med Rødts representant at det utelukkende er mangel på politisk vilje som gjorde at regjeringen i sitt budsjettforslag ikke fant de 1,6 milliardene som kreves for å gi feriepenger neste sommer til de som i år har fått dagpenger.

Det er spillet om feriepenger som denne uken så ut til å utgjøre det største Ap-selvmålet.

Og det definitivt mest alvorlige, fordi det så ut til at det var statsministeren selv som satte ballen i galt mål.

I NRKs debattprogram kunne en representant for fagbevegelsen fortelle at Støre tidligere på dagen hadde ringt henne personlig for å fortelle at han nå jobbet med å få på plass feriepenger for neste år.

Det ble skapt et klart inntrykk av at saken nå var ordnet og at Jonas Gahr Støre allerede på onsdagens kartellkonferanse på Gol ville fortelle at valgløftet var innfridd. Men det gjorde han ikke.

Han nøyde seg med å si at regjeringen jobbet med saken.

De mest velvillige tenkte kanskje at statsministeren bare var formelt korrekt. Han ville ikke si noe om utfallet av budsjettforhandlingene før de var ferdige.

De mer kritiske lurte på hvorfor i all verden han lar tvilen og mistroen hos sine egne vedvare.

Det vil være fullstendig umulig for ham om budsjettforhandlerne etter denne uken ikke finner pengene som trengs for å gi feriepenger. Da vil det bli stilt spørsmål på om han har noen som helst styring på sin egen regjering.

Om utfallet av feriepengediskusjonen allerede er gitt, er det uforståelig at Støre ikke frir til arbeidsminister Hadia Tajik, og forhandlerne i Stortinget fra den ubehagelige jobben med å fortsette å svare svevende og uforpliktende om det som inntil videre er et løftebrudd, men som ikke kommer til å være det om noen uker.

Feriepenger viktigst

Veier man sakene om Myrli/Hansen opp mot feriepengesaken, er det ingen tvil om hvilken som er viktigst.

Det som ble virvlet opp rundt presidentvalget, kan sees på som avslutningen på noe som har vært.

Feriepengesaken vil bli sett på som en viktig føring for Støres styre i de kommende fire årene.

Den vil vise om han har styrke nok til å få til de forandringene som partiet og fagbevegelsen forventer.

En avgjørende forutsetning er at SV blir med på laget. Dersom regjeringen ikke får en budsjettavtale med SV denne høsten, vil regjeringen være reelt venneløs.

Det vil bli spekulert i at den senere i stortingsperioden vil måtte søke budsjettstøtte fra høyresiden.

Da kan det bli vanskelig å få til de endringene den reelle venstresiden mener at valget ga mandat for.

Aller verst for Jonas Gahr Støre personlig er det at det gamle vingle-stempelet igjen vil bli tatt i bruk.

Han vil bli anklaget for å lede en regjering som lar seg styre av de andre partiene på Stortinget, og følgelig ikke får noen klar retning på arbeidet.

Det virkelig vanskelige for regjeringen er at SVs budsjettforhandlere selvfølgelig ser det politiske bildet.

De er fullstendig klar over at det er ekstremt viktig for regjeringspartiene å få en fullstendig budsjettavtale med dem i høst. Gjerne med en god del såkalte verbalforslag som binder SV til regjeringen i mange år fremover.

Og hva skjer når en forhandlingspart vet at den andre part er avhengig av å få til enighet?

Den står hardere på sine egne krav. En gang i neste uke vil vi få klarhet i hvor hardt SV har kjørt i forhandlingene.

Den avgjørende finansdebatten er foreløpig satt opp til torsdag.

Da vil vi også få vite om det blir med denne ukens Ap-selvmål, eller om det kommer enda ett neste uke.