Straff for en mors lovbrudd

Mustafa Hasan kom til Norge som seksåring sammen med sin mor og søsken. Moren løy om hvor hun kom fra. Å lyve for norske innvandringsmyndigheter er en dødssynd. Da er det rett ut av landet.

Men det kan ta tid før myndighetene finner ut at en asylsøker ikke snakker sant. Deretter kan en få prøvd sin sak i domstolene før et endelig utvisningsvedtak fattes.

Det tar noen år. For en familie som venter på å få sin sak avgjort, blir en utsendelse mer dramatisk etter hvert som årene går.

Mustafa Hasan er en velintegrert 18 åring. Han er omtrent like norsk som andre 18-åringer og har et nettverk rundt seg. Om et halvt år er han ferdig på videregående. Alt tyder på at han blir en ressurs for det norske samfunnet.

Å sende ham ut av landet om to uker, er brutalt. Han har ikke gjort noe galt.

At hans mor må ut av landet fordi hun løy om sin bakgrunn, kan sies å være forståelig.

Det finnes forestillinger fra eldre tid og i andre kulturer om at barn må bøte for foreldrenes ugjerninger. I et sivilisert samfunn og en rettsstat tenker vi ikke slik.

At små barn må følge sine foreldre, er både rimelig og riktig. Foreldre fatter avgjørelser på vegne av seg selv og sin familie. Noen ganger foretar foreldre skjebnesvangre valg som ens barn må lide under.

Men etter hvert som barn vokser til, har de egne rettigheter og kan ikke lenger ses på et haleheng til sine foreldre. Når barn er i stand til å ivareta egne interesser, skal de ses på som selvstendige individer.

Rettsstaten baserer seg på at den som straffes, har utført eller medvirket til å utføre en ulovlig handling.

Å bli utvist fra et land hvor en har bodd i 12 år, er en straff.

En 18 åring skal ikke straffes for sin mors lovbrudd for 12 år siden. Her må det tas hensyn til at myndighetene har latt det gå for lang tid.

Advokat Arild Humlen peker i Klassekampen på at Norge nok en gang kan bli dømt i Menneskerettighetsdomstolen om de sender Hasan ut av landet med tvang.

Han avviser at såkalte «innvandringsregulerende hensyn» kan begrunne en utvisning i Hasans tilfelle.

Humlen ber justisminister Monica Mæland gripe inn umiddelbart.

Karin Andersen (SV) ber Mæland kommet til Stortinget for å svare på hvordan hun vurderer denne saken i forhold til menneskerettighetene.

Mæland bør ikke komme trekkende med at hans mor løy for 18 år siden. Myndighetene måtte ha fått Hasan ut for lenge siden om de ville har brukt denne begrunnelsen.

Bordet fanger.

Det finnes en del gode grunner for å føre en streng innvandringspolitikk. Det er ikke det denne saken handler om.

Det brer seg et folkelig engasjement for at Hasan skal få fortsette å bli i Norge.

Folk synes det er urimelig at han skal sendes ut av landet. Det strider imot folks rettsoppfatning av en 18 åring skal straffes for sine foreldres lovbrudd.

Politikerne har ansvar for å lage lover som folk forstår bakgrunnen for og hensikten med.

Derfor må de gjøre det klart at i tilfeller der en akter å utvise barn med den begrunnelse at deres foreldre har løyet, skal det brukes skjønn og tas hensyn til om et barn er integrert i det norske samfunnet og har mistet all tilhørighet til landet en kommer fra.

Politikere må styre ved å gi lover. Men i lovene må det bygges inn unntaksbestemmelser for en hovedregel som er en rettsstat verdig.

Hvis en ikke klarer å formulere unntaksbestemmelser som UDI og UNE klarer å styre etter, får en lage en åpning for at tilfeller med folk som har oppholdt seg lenge i landet blir avgjort av justisministeren.

Regjeringen har vitterlig ansvaret for at vi ikke blir dømt i Menneskerettighetsdomstolen for hvordan vi behandler barn som kommer til Norge som asylsøkere.