Straff som fortjent

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Nå er det tydeligvis ikke lenger bare «høyresidens lov -og orden-partier» som skal definere hva en virkningsfull kriminalpolitikk innebærer.

Vi kjenner allerede de fleste svarene: Mer politi, mer forebygging og økte bevilgninger til barnevernet.

Kanskje bør politikerne våre tipses om andre typer tiltak? For eksempel om tiltak som er enda mer individrettet enn de nevnte? Tiltak som er spesifikt retter mot dialog med den unge kriminelle. En tett dialog om eget ansvar, egen skyld, og egen bevissthet om de skader det kriminalitets-belastede barnet påfører seg selv og andre.

For eksempel tiltak som kan bidra til å: 

a) øke barnets/ungdommens egen forståelse for den skade han påfører seg selv og andre 

b) øke barnet/ungdommen forståelse for betydningen av ord som «skyld og anger» 

c) øke barnets/ungdommens forståelse av hvilke konsekvenser han ugjerninger kan få, og vil få.

Det man i beste fall kan oppnå gjennom en slik tett oppfølging en-til-en, med fokus på barnets/ungdommens selvforståelse er at han innrømmer å ha fått straff som fortjent. 

Ja, for det finnes faktisk straffedømte her i landet som mener, at til og med den fengsels-straffen de i sin tid har fått, var fullt fortjent. Og når et menneske som til og med har vært innesperret bak lås og slå, innrømmer at det er som fortjent, ja da må samfunnet vel også kunne håpe på, at den straffedømte bestreber seg på å bli en bedre utgave av seg selv, når han rusler ut gjennom fengselsporten.

Bruk av fengsel og andre former for frihetsberøvelse overfor unge mennesker er som kjent strengt lov- og konvensjonsregulert. Begrunnelsen for streng reguleringen er at frihetsberøvelse – særlig fengsel – virker skadelig på de fleste mennesker. Spesielt skadelig regnes fengsel å være for barn. Barn under 15 år er derfor, strafferettslig, ansett å være adskillig mer «sårbar» enn en 15-åring. Det litt paradoksale ved å sette et slikt aldersskille for barnets sårbarhet er, at i andre sammenhenger enn i det strafferettslige, velger samfunnet å betrakte både 14- og 15 åringer, både som robuste, ansvarsfulle og fullt ut i stand til å stå til ansvar for egne handlinger, både på skolen og i fritiden.

For om mulig å konkretisere ytterligere de individ-rettede tiltak som er skissert i et par avsnitt ovenfor så bør følgende sies: Politikerne bør initiere til et nærmere, bedre, mer forpliktende institusjonalisert samarbeid mellom barnet, skolen, barnevernet, politiet og barnets foreldre. Et slikt utvidet – individrettet samarbeid – (en-til-en-samarbeid) må selvfølgelig være lovhjemlet. Hvilke reaksjonsformer (sanksjonsregime vs. strafferegime) som de samarbeidende etater kan anvende overfor barnet/ungdommen, må selvsagt også lovhjemles. Likeledes må det lovhjemles hvilke frihetsberøvende opsjoner eller virkemidler den enkelte samarbeidende instans har og ikke har, og hvilke det kan samarbeides om.

Ingen lett jobb å gripe fatt i dette, verken for politikere (lovgiver), politiet eller barnevernet. Det er adskillig lettere for politikerne å fortsette i samme spor når kriminalstatistikken og de sørgelige realiteter viser økning i kriminaliteten: Bevilge stadig mer over statsbudsjettet til politiet, for så senere å legge skylden på etaten hvis kriminaliteten likevel ikke viser nedgang.