«Sviktende tolketjeneste i Nav er et demokrati-problem»

Nav-skandalen har avdekket at det har utviklet seg en kultur i Nav som gjør at organisasjonen ikke evner å ta til seg kritikk, og gjennomføre nødvendige endringer, i tide. Dette gjelder også på andre områder enn AAP og sykepenger.

Siden 2008 har gjentatte eksterne og interne rapporter pekt på behovet for samlet ledelse og styring for Navs tolketjeneste (Tolkeutredningen, 2008; Fornying av tolketjenesten, 2011; Agenda Kaupang, 2016; Proba, 2018; Svinndal 2019). Mens endringene uteblir sier frustrerte tolker og tolkeformidlere opp, og de får kritikk fra ledelsen hvis de melder om vanskelige arbeidsforhold.

Tolker uteblir

Døve og hørselshemmede stenges ute fra politiske verv, frivillig sektor, forelesninger og viktige arbeidsoppgaver på grunn av uteblitte tolker og manglende kvalifikasjoner hos tolkene. På grunn av Navs manglende evne til levere tolketjenester er det i skrivende stund tredje gang denne høsten undertegnede må sitte på kontoret i stedet for å delta på fagkonferanser, og skriver dermed avisinnlegg i stedet.

Døve fikk rett til tolketjenester i lov om folketrygd i 1981, tolking ble universitetsutdanning i 1989, og i 1994 ble tolketjenesten etablert under de regionale hjelpemiddelsentralene. Hjelpemiddelsentralene formidler tolking mellom talt norsk og norsk tegnspråk, skrivetolking (der budskapet blir skrevet på en skjerm) og tolk/ledsaging for døvblinde.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Økt mangfold blant døve

Takket være tolketjenesten og en generell statusheving for norsk tegnspråk, har døve de siste 20-30 årene tatt høyere utdanning i en grad man aldri før har sett, og arbeider i en rekke ulike sektorer og virksomheter. Døve engasjerer seg i politiske partier, tar på seg verv i FAU og barnas fritidsaktiviteter, og har arbeidsoppgaver med stor betydning for virksomhetene de arbeider i.

Økt migrasjon har også medvirket til at mangfoldet blant døve er langt større enn da tolketjenesten ble etablert for nesten 30 år siden. Ingen av disse endringene gjenspeiles i tolketjenestens organisering.

Nav har i realiteten monopol på tolketjenester i Norge. Men det eksisterer ikke krav eller tilbud om etter- og videreutdanning eller lønnsbetingelser som motiverer tolker til å spesialisere seg for å kunne møte det store mangfoldet i oppdrag. De skal tolke alt fra fotballtrening, bryllup, asylavhør, valgdebatter på TV og personalsamtaler til akademiske foredrag på internasjonale kongresser.

Bestillinger sendes via e-post eller SMS og må registreres manuelt av formidlere som mangler verktøy for å håndtere dem effektivt, inkludert manglende styring av tolkeressursene etter kontortid.

Utstrakt bruk av frilanstolker

Selv om retten til tolketjenester er lovfestet, leveres store deler av tolketjenestene av frilanstolker med nulltimerskontrakter, som er vanlig praksis innen sosial dumping. Det betyr at de står utenfor arbeidsmiljøloven, ferieloven og folketrygdloven, og de får lønn bare når de utfører de oppdrag tolketjenesten tildeler dem.

Tid til å forberede seg er innbakt i den lave lønna, og de får ikke mer lønn hvis de kan vise til utdanning ut over grunnutdanningen. Frilanstolkene kan heller ikke forhandle om lønna fordi dette fastsettes i statsbudsjettet.

Kvaliteten på tolketjenestene blir deretter, noe som spesielt er merkbart for den stadig voksende gruppen døve med høyere utdanning og som arbeider i kunnskapsintensive virksomheter. Det er også et rettssikkerhetsproblem når tolker ikke har nødvendige kvalifikasjoner for å tolke i asylavhør, rettssaker eller i helsetjenestene.

Svekking av tolketjenesten

Selv om Stortinget gjentatte ganger har bevilget midler til flere ansettelser i tolketjenesten, har disse midlene i liten grad gått til å ansette flere tolker. Nye arbeidstidsbestemmelser for fast ansatte tolker ble innført i 2018, til tross for advarsler fra tolkene. Navs egen statistikk viser at dekningsgraden synker, mens stadig flere oppdrag går til frilanserne.

E-postene fra tolketjenestene viser at mengden utlyste frilansoppdrag er skyhøyt. Resultatet av overtids- og arbeidstidsbestemmelser som ikke er tilpasset tolketjenesten, er en ytterligere svekking av tolketjenesten, men Nav viser ingen vilje til å vurdere særavtaler tilpasset tolketjenesten.

Etter pålegg fra arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie har Nav nedsatt en arbeidsgruppe for å foreslå endringer i tolketjenesten. Men medlemmer i arbeidsgruppen melder at mandatet er så trangt at det er umulig å foreslå løsninger som vil løse de reelle utfordringene. Nav er på kollisjonskurs med et konkret veikart til ny organisering av tolketjenesten fra brukerorganisasjonene, og brukermedvirkningen er tilfeldig.

Ukultur i Nav

Manglende vilje til å omorganisere tolketjenesten er nok en bekreftelse på en ukultur i Nav som hindrer nødvendige endringer. Den lovfestede retten til tolk brytes hver dag. Dette gjør at Nav bryter med sine overordnede mål om flere i arbeid og aktivitet, og med FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Nav sementerer et grunnleggende demokratiproblem, siden bare deler av befolkningen gis mulighet til å delta aktivt i samfunns- og arbeidsliv.