Synspunkt: Isolert i sentrum tar president Macron sjansen på nyvalg i Frankrike

Cathrine Løchstøer er forfatter og skribent og tidligere utenriksredaktør og Brussel-korrespondent i i NRK. Hun har også vært ministerråd ved Norges EU-delegasjon.

Partiet Nasjonal Samling (Rassemblement National, RN) på ytre høyre fløy i Frankrike vant en overlegen seier under Frankrikes valg av utsendinger til det nye EU-parlamentet 9. juni, noe som førte til at president Emmanuel Macron besluttet å skrive ut nyvalg til den franske nasjonalforsamlingen. Selv skal han sitte i tre år til og vil ikke kunne gjenvelges etterpå.

RNs unge partiformann og statsministerkandidat Jordan Bardella har store problemer med å forklare hvordan partiet skal kunne holde sine løfter til velgerne uten at det ender med at Frankrike straffes eller må ut av EU. EUs regler for budsjettunderskudd og mye annet vil måtte brytes dersom RNs program skal gjennomføres, og Frankrike vil måtte sanksjoneres fra Brussel. Det vil i sin tur legitimere spørsmålet om det er bra for Frankrike å være med i EU, noe RN alltid har ment at det ikke er.

Partiets strateg, mangeårige leder og presidentkandidat, Marine Le Pen, var EU-motstander fra starten av da hun overtok ledelsen etter sin far Jean-Marie Le Pen, som hun senere ekskluderte fra partiet. Han hadde åpenlyse antisemittiske holdninger.

Frankrike var ikke tjent med EU-medlemskap fordi det la for sterke føringer på og utvannet Frankrikes nasjonale politikk, mente Marine Le Pen. Hennes kritikk var så sterk at den eneste naturlige konsekvens ville vært å melde Frankrike ut av EU hvis partiet, som den gang het Nasjonal Front (Front National), skulle komme i maktposisjon.

Flere forbundsfeller i EU

Etter flere tiår med anti-EU-retorikk, er ikke medlemskapet lenger noe spørsmål. Marine Le Pen mener utviklingen uansett går i hennes retning – flere EU-land får partier og regjeringer som er kritiske til EUs krav og regler. Det er EU som må tilpasse seg medlemslandene, ikke omvendt, sier hun nå.

Men slik er det foreløpig ikke. EU-valget 9. juni ga Nasjonal Samling over dobbelt så stor oppslutning som presidentens parti Gjenfødelse (Renaissance), 31,4 mot 14,6 prosent. En sosialistisk/grønn-koalisjon ble like stor som president-partiet, mens flere sentrumspartier, ytre venstre og restene av Frankrikes gamle gaullist-parti, fikk langt mindre oppslutning.

Fra før hadde ikke Macron noe flertall bak seg i Nasjonalforsamlingen, der Nasjonal Samling etter siste valg i 2022 har vært den største partigruppen.

Spørsmålet er om et nytt valg kan endre resultatet av de to siste valgene i landet: Valget på nasjonalforsamling i 2017 og nå valget på utsendinger til EU-parlamentet.

Det helt klare resultatet av EU-valget ga president Macron og resten av det politiske Frankrike et sjokk. Presidentens påfølgende beslutning om øyeblikkelig å oppløse Nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg er et drastisk tiltak med uforutsigbart utfall. I utgangspunktet er Macron isolert i midten av det politiske spektrum. Her ligger mye av årsaken til situasjonen som har oppstått: Det finnes tradisjonelt ikke noe sentrum i fransk politikk. Emmanuel Macron oppfant sentrum da han i 2017 stormet inn i presidentpalasset i spissen for et helt nyetablert parti. Dette partiet mistet sitt flertall ved siste valg og har svært dårlige utsikter ved det kommende valget, som altså holdes tre år før tiden.

Rasert partimønster

Men det gamle partimønsteret er rasert. Siden 1958 og etableringen av Den femte republikk under Charles de Gaulle, har sentrum bare vært noen så vidt synlige, moderate og velmenende partier, mens høyre (gaullister og liberal-konservative) og venstre (sosialister og kommunister) har kriget og alternert ved makten. De grønnes inntreden på arenaen har ikke endret dette mønsteret.

Men Macrons overraskende seier i presidentvalget i 2017, med påfølgende flertall i Nasjonalforsamlingen, forrykket balansen. Samtidig åpnet det seg nye muligheter for et ytre høyre som tidligere var holdt i sjakk av gaullistpartiet, som selv ofte lå langt ute på høyrefløyen. Gaullistpartiet, som i dag heter Republikanerne (Les Républicains, LR), er i krise etter at formannen, Eric Ciotti – sammen med kun et fåtall partikolleger – sa han ville samarbeide med RN, da det ble klart at Nasjonalforsamlingen var oppløst.

På venstresiden har presidentens utskriving av nyvalg ført til «samling i bånn» – en ny allianse under navnet Ny Nasjonal Front (Nouveau Front national, NF), som omfatter grønne, sosialdemokratiske og sosialistiske grupperinger og Kommunistpartiet, noen av dem allerede i en ytre venstre-allianse under ledelse av Jean-Luc Mélenchon, en tidligere presidentkandidat og en erfaren, karismatisk, men uforutsigbar politiker. Både Mélenchon og Marine le Pen anses for å være vankelmodige i synet på Russland og Ukraina, fra hver sin ytterfløy. Mélanchon splitter like mye som han samler, men i denne situasjonen har ikke venstresiden råd til å være opptatt av detaljer. Alle må med.

Det må de, fordi valgsystemet fortsatt er det samme, til tross for at det politiske landskapet har endret seg. Det er ikke et system laget for sentrumsalternativer. Det er et slags nullsum-spill der vinneren tar alt. Valget foregår i valgkretser som hver skal velge én representant, i to omganger. Første omgang er åpen for alle, og med minst 12,5 prosent av stemmene kan man gå videre til annen valgomgang. Hvis man kommer over 50 prosent i første omgang, har man vunnet. Systemet, «flertallsvalg i énmanns-kretser i to omganger», innbyr selvsagt til samling om så få kandidater som mulig. Samarbeidsstrategier er derfor svært viktige og planlegges frenetisk under oppkjøringen til valget 30.juni og 7. juli. Få vil samarbeide med presidentens parti, som derfor ligger an til å få svært få mandater i den nye nasjonalforsamlingen. Løsningen er størst mulige koalisjoner, ettersom systemet straffer mindre partier, som tidligere statsminister og gaullist Edouard Philippes parti Horizons og den liberale, tidligere Macron-støttespilleren François Bayrou og hans parti MoDem. Disse partiene vil kunne samarbeide med presidentens parti i Nasjonalforsamlingen, men ikke før de kommer dit.

Hastesak: Valgprogram

Utskrivingen av nyvalg kom brått på alle unntatt en liten krets av presidentens personlige rådgivere. Marine le Pens parti hadde ikke forutsett dette grepet fra Macron. RN har ikke noe ferdig valgprogram og har ikke brukt tid på å snakke med næringsliv og store økonomiske aktører. Snarere er det nå omvendt: Disse aktørene oppsøker partiet for å få vite hva som blir den neste regjeringens politikk. RN har ikke markert seg med nærings- og finanspolitiske standpunkter. Men partiet styrer mot et stort statsbudsjett-underskudd, som allerede legger på mer enn fem prosent, hvis det skal følge opp sine løfter om lavere pensjonsalder, bedre velferdstilbud og offentlig transport ute i provinsene.

Forholdet mellom sentrum og «periferi» i betydningen «ikke-Paris» – det vil si alle områder der infrastruktur og offentlige tjenester er få eller fraværende, de forsømte og glemte områdene som sendte «gule vester»-demonstranter til Paris da Macron økte bensinprisene og satte ned fartsgrensen på landeveiene i 2018 – ligger bak mye av oppslutningen om RN: Franskmenn som føler seg dårlig behandlet, ikke prioritert av myndighetene og heller ikke berørt av det som måtte skje i Brussel. Valget på nytt EU-parlament angår dem lite, men anledningen til å la sinnet komme til uttrykk, bød seg 9. juni, og ble brukt. Samtidig ga den RN-tilhengerne mulighet til å si Nei til EU. Alle vet at RN «egentlig» er et Nei-til-EU-parti.

Plutselig valg

Men det hjelper at flere partier i andre EU-land nå deler syn med RN på noen av partiets hovedsaker, først og fremst motstand mot innvandring og innvandrere. Slike partier har fått økt oppslutning, men får ikke noen avgjørende innflytelse i det nye EU-parlamentet. Innvandringen og innvandrernes nærvær i Frankrike er og blir RNs historisk viktigste sak. Men som styringsparti må partiet ha et bredere nedslagsfelt. Valget 30. juni og 7. juli kommer brått på, noe Macron selvsagt har tatt i betraktning.

Mange av RNs velgere er ikke ideologiske eller «naturlige» RN-velgere – de deler ikke nødvendigvis alle partiets standpunkter, og i særdeleshet ikke anti-semittismen som det er vanskelig for Marine Le Pen å vaske bort fra partiets image. Hun har gjort iherdige anstrengelser de siste årene. Hennes deltagelse i den store protestmarsjen i Paris etter Hamas’ 7. oktober-massakre, ble lagt merke til. Hun gikk diskret bakerst i toget, men var der. Et tydelig signal som ikke ble tatt som noen selvfølge. For anti-semittismen lever.

President Macron har på sin side jevnlig gjort forsøk på å vise at han forstår mange av de bekymringene som antas å sende velgere til RN. Innvandringspolitiske endringer og sosialpolitiske tiltak har likevel ikke hjulpet, og heller ikke hans iherdige vilje til å kommunisere med velgerne. Franske presidenter før ham har ikke hatt den samme trangen til å snakke med velgerne. Med ett unntak: Valéry Giscard d’Estaing (president 1975-82) fra et liberalt parti i koalisjon med gaullistene. Giscard var aristokrat. Men han snakket om jobben og livet så alle kunne forstå, på TV, fra peiskroken hjemme, én gang i måneden. Alltid iført genser. Han ble ikke gjenvalgt. Men det ble etterfølgeren, sosialisten François Mitterrand. Han oppførte seg som en aristokrat.

Kanskje Emmanuel Macron lurer på om det er noe galt med franske velgere. Han er for tiden hjemme alene i Elysée-palasset. Han har varslet at han ikke vil snakke politikk før valget. Han er nemlig ikke på valg.