Synspunkt: Lik lønn for likt arbeid - eller lønn som fortjent?

Øystein Blymke er statsviter og skribent.

SYNSPUNKT. Med andre ord: Tariffoppgjøret gjelder «Lik lønn for likt arbeid» som ett førende premiss for staten og LO, og om «Lønn somfortjent» som ett førende premiss for Akademikerne og Unio.

NB: Søndag kveld grep regjeringen inn med tvungen lønnsnemd overfor Akademikerne. Staten mente det kunne gå utover samfunnssikkerheten da rundt halvparten av de ansatte i NSM (Nasjonal sikkerhetsmyndighet) skulle tas ut i streik fra mandag av. Unio fortsetter imidlertid streiken. Og selv om Akademikernes krav nå skal avgjøres av Rikslønnsnemnda, står fortsatt det prinsipielle spørsmålet om to eller én tariffavtale i staten ubesvart.

Staten, denne gangen representert ved den nåværende regjeringen, ønsker én tariffavtale, til forveksling lik en sentralisert frontfagsmodell, mens Akademikerne og Unio vil tilbake til «Erna-modellen» – dvs. den modellen de fikk de gjennomslag for i 2016. En modell som ga dem rett til å inngå en egen tariffavtale med staten, med lokale lønnsforhandlinger for hele potten.

La oss se hvordan de to modellene kan slå ut i praksis. Staten mener for eksempel at en departementsbyråkrat med samme ansvar og samme arbeidsområde som kollegaen på rommet ved siden av, ikke skal kunne forhandle seg fram til et høyere lønnstillegg enn det han selv får. Omkvedet synes å være: Det jeg ikke oppnår skal heller ikke min kollega med samme jobb kunne dra nytte av. Og uansett hvor godt og saklig den lokale statlige arbeidsgiver (for eksempel en ekspedisjonssjef) begrunner forskjellsbehandlingen, vil trolig LO og Ap protestere. «Erna-modellen» legger med andre ord bedre til rette for at kompetanse og dyktighet skal kunne telle, men LO og Ap vil mene at «Erna-modellen» preges av manglende solidaritet. En slik usolidarisk lønnspolitikk kan og bør, etter LO/Aps oppfatning, reduseres gjennom en felles tariffavtale.

Akademikerne og Unio derimot, vil at staten og (i vårt eksempel) tillitsvalgte departementsbyråkrater skal kunne forhandle lokalt med hele potten, og dermed belønne høy utdannelse og individuell dyktighet. En slik lønnspolitikk vil selvfølgelig kunne medføre at to saksbehandlere i samme departementsavdeling, og som jobber med den samme stortingsmelding, kan «risikere» å ende opp med ulike lønnstillegg. Spørsmålet er om det kan sies å være urettferdig?

Det høres umiddelbart riktig og rettferdig ut å følge prinsippet om «lik lønn for likt arbeid», men hva er egentlig likt arbeid? La oss anta at et tilsynelatende likt utredningsarbeid utføres av våre to departementsbyråkrater. Den ene byråkraten jobber raskt og effektivt, mens den andre jobber noe tyngre, slik sjefen ser det. Hvis den dyktigste av de to skulle oppnå en lønnsgevinst for sin innsats, hvem kan da, uten å bruke ideologisk argumentasjon, påstå at det skjer en urettferdig forfordeling av lønnsmidler?

Medlemmer av Akademikerne og Unio ønsker, som alle andre lønnsmottakere, enten de er medlemmer av LO, Ap, eller Høyre, å få høyest mulig lønn, og lønn som fortjent..

Hvis en ærgjerrig departementsbyråkrat mener at hans mastergrad og hans påviselige innsats på arbeidsplassen gjør ham fortjent til litt mer i lønnsposen enn hva hans saksbehandlerkollega uten mastergrad får, så må han få lov å kjempe for sin lønn uten å bli kalt usolidarisk

Når Akademikerne i 2016 fikk gjennomslag for en egen tariffavtale lå det i kortene at at høyere utdanning skal «lønne seg».

LOs og Ap har alltid hevdet at de forvalter solidaritet og rettferdighet bedre enn høyresiden, ikke minst når det gjelder lønnspolitikken. Derfor vil en realisering av prinsippet «lik lønn for likt arbeid» for dem alltid fordre et sentralisert og koordinert tariffoppgjør.

Spenningen er nå til å ta og føle på. Blir det «Erna-prinsippet» – «lønn som fortjent» – eller LO/Ap- prinsippet – «lik lønn for likt arbeid» – som går seirende ut, når den pågående konflikten er over?