Thorbjørn Jagland: – Nei, det er ikke noe Churchill-aktig ved USAs våpenhjelp til Ukraina

Thorbjørn Jagland er tidligere statsminister og utenriksminister i Norge. Han har også vært partileder i Arbeiderpartiet og leder av Nobelkomiteen. Fra 2009 til 2019 var han Europarådets generalsekretær. 

SYNSPUNKT. I USA har enkelte sammenliknet Kongressens speaker, som tok på seg jobben med å få hjelpepakken til Ukraina igjennom, med Churchill. Nei, Churchill mobiliserte Storbritannias egne soldater for å stoppe Hitler. Hans berømte ord forteller alt: «Vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landjorda, vi skal kjempe på jordene og i gatene…».

Vi ber ukrainerne kjempe, men kun med våre penger og våre våpen, ikke sammen med våre soldater. Det er ikke noe Churchill-aktig over dette. Helt fra begynnelsen av krigen har retorikken gått ut på at Ukraina kjemper for oss alle. Ukraina må vinne, het det, ellers er vi alle i fare. De som har antydet at det kunne være riktig å vurdere forhandlinger på et eller annet tidspunkt, er blitt sammenliknet med Chamberlains ettergivelsespolitikk overfor Hitler. Vi er blitt forklart at det kun er seier som teller. Men når de samme personene blir spurt om de kan tenke seg å «ta en Churchill», blir samtalen mer vag. Nei, nei, vi betaler for at de kjemper for oss.

Jeg er helt enig, de kjemper vår kamp. Jeg antyder ikke at vi burde engasjere oss med egne soldater. Men, er det ikke på tide å justere den høystemte retorikken til realitetene – å sette realistiske mål.

Oftere og oftere kommer det det slike krav i mediene, ikke i Norge, men for eksempel i den engelske avisen The Guardian. Spaltisten , Owen Jones, drar opp et større bilde og trekker en parallell til krigen i Gaza, som han mener kun er den siste manifestasjonen av Vestens tilbakegang. «Vestlige aviser er nå overfylt av artikler full av panikk, fordi man skjønner at det ligger mer begravet i kaoset i Gaza enn tusenvis av de uidentifiserte likene».

Han tar for seg den vestlige politikken siden terrorangrepene i New York 11. September i 2001. De påfølgende militære intervensjonene resulterte i humanitære katastrofer og ydmykende fiaskoer. «Krigen i Afghanistan ble en blodig hengemyr som endte med at Taliban ble mer dominerende enn ved starten. Invasjonen i Irak ‘åpnet veien til helvete’, slik som Den arabiske Liga advarte mot. NATOs intervensjon i Libya førte til seier og at Oberst Gadaffi ble drept. Men til hvilken pris? Libya er nå et krigsherjet land med en sammenrast stat».

Jones oppsummerer med en voldsom snert mot de vestlige politiske lederne og deres medier: «De som var ansvarlige, fra regjeringsmedlemmer og haukete kommentatorer, gikk fra katastrofe til katastrofe, med mer og mer blod på hendene, men med sine karrierer og sitt rykte intakt. De som fortjente å bli behandlet med respekt på grunn av sin innsikt og derfor gikk imot kalamitetene, ble i stedet stemplet som ekstremister som gikk i utenlandske makters ærend».

Vi har etter min mening ikke noe annet valg enn å holde stand mot russerne i Ukraina. Det er rett og slett umulig å tenke seg at Russland okkuperer hele landet med oss som tilskuere. Men jeg har behov for å høre hva «seier» betyr. Siden man drar Churchill og Chamberlain-kortet, betyr det at Russland skal beseires slik vi gjorde over Tyskland? Eller inngår forhandlinger i konseptet seier?

Det er blitt for lett for dagens politikere å holde seg med lettvinte slagord og one-linere uten at pressen spør hva de betyr. Jeg frykter at symbolske handlinger og politikk kan bli en realitet også når det gjelder konflikten i Midtøsten. Det er nemlig grunn til å være mistenksom når politiske ledere som har sittet og sett på at Israel har ekspandert bosettingene på Vestbredden i 20, nå plutselig drar opp to-statsløsningen, en løsning som bosettingene har gjennomhullet. Nå skal det til og med være snakk om å anerkjenne en palestinsk stat – altså anerkjenne at en palestinsk stat eksisterer, noe den ikke gjør. Jeg vil ikke gå imot en slik handling hvis den har internasjonal bredde. Men det er også grunn til å advare. Den kan også kun bli en «photo-opportunity» for politiske ledere som har behov for å vise handlekraft. Det kan dermed bli en sovepute.

En frykt jeg har, som ikke bare lettvint kan avskrives, er at den palestinske staten kan bli det som på engelsk kalles en «statelet», slik styrkefoholdet mellom Israel og palestinerne nå er: En småstat som springer ut av en annen stat og blir et underbruk av denne staten, til og med en slags bantustan.

Derfor må en palestinsk stat oppstå gjennom forhandlinger med Israel. Det er jo dette som er logikken i Sikkerhetsrådets resolusjon 242 etter 6-dagerskrigen i 1967, at Israel forpliktet seg til å trekke seg ut fra de okkuperte områdene gjennom forhandlinger. Dette var logikken bak fredsavtalene som ble inngått med Egypt og Jordan. Dette var logikken bak Oslo-avtalen. Den var basert på forhandlinger, som førte fram til et territorielt kompromiss; de to partene ble enige om at det skulle eksistere to stater i Palestina.

Man kommer ikke utenom forhandlinger om hvor grensene skal gå, hvem som skal disponere vannet og mye annet. Palestinerne kan jo ikke være tjent med å ha en stat på papiret, men uten grenser og uten vann.

Det store spørsmålet eksisterer fortsatt: Er det såkalte internasjonale samfunn villig til å ta grep for å få Israel til å forhandle om å gjennomføre resolusjon 242? Hva bør vi foreta oss for å gjøre den palestinske siden sterk nok i slike forhandlinger? Her er det ikke først og fremst snakk om å gi de palestinske myndighetene penger. Disse myndighetene må ha legitimitet i den palestinske befolkningen. Dette kan kun skje gjennom frie valg. Slike valg har ikke vært holdt på tjue år. Hvis de blir gjennomført i dag, vil det stå mellom myndigheter som palestinerne ser som korrupte og utslitte, og Hamas.

Derfor bør det internasjonale samfunn konsentrere seg om å få løslatt Marwan Barghouti fra israelsk fengsel. Han var en av lederne for den andre intifadaen da statsminister Ariel Sharon provoserte palestinerne ved å gå opp på Tempelplassen i Jerusalem. Det førte til et voldsomt opprør blant palestinerne fordi de mente dette betydde at Israel ville okkupere området der deres hellige Al-Aqsa moske ligger.

Barghouti har sittet inne i tjue år, og nyter stor tillit blant palestinerne. Han bør slippes ut og kunne delta i valget. Det vil være et viktig tiltak i å bygge en palestinsk stat.

Å trekke en parallell til hva som skjedde mellom Frankrike og Tyskland etter to blodige kriger, vil få mange til å kalle slikt for drømmerier og svermerier. Men jeg drister meg. Kriger som var så grusomme at de gikk ut over vår fatteevne, åpnet øynene for noe nytt. Frankrike og Tyskland bestemte seg for forsoning i stedet for revansj.

Er det for mye å tenke seg at noe liknende kan skje mellom Israel og palestinerne? Krigen i Gaza har nok en gang anskueliggjort hva vi mennesker er i stand til hvis vi over lang tid dehumaniserer hverandre. Massakrer slik det skjedde i Israel 7. oktober og folkemordet som nå skjer i Gaza kan bli resultatet. Veien vekk fra dette er forsoning. Det må etableres to stater, som separeres og starter forsoningen derfra.

Alle de som påstår at de er beskyttere av en regelbasert verdensordning er avhengig at en slik prosess starter raskt. Med den tunge ballasten fra alle de militære intervensjonene som startet etter 9/11 i New York – som har ført til rundt 4,5 millioner døde samtidig som Vestens dobbeltmoral anskueliggjøres i Gaza – er det vanskelig for Vesten å hevde moralsk overlegenhet.

Også derfor haster det med å få i stand fred i Midtøsten. Og vi må sørge for at Ukraina ikke blir den samme fiaskoen som Afghanistan. Hvis krigen i Ukraina ender i en frossen konflikt uten noen fredsavtale der Russland besitter en femtedel av Ukrainas territorium, vil det være en enorm skandale – tatt i betraktning at forhandlinger kunne ha avverget krigen. Akkurat som forhandlinger og en avtale om en to-statsløsning i Midtøsten kunne ha avverget blodbadet i Gaza.

Det er tid for kompromiss.