Trenger vi segregerte ordninger for lærekandidater?

«Mange får trygd på 18-årsdagen» er overskriften i VG 4. mars 2021. En økende andel unge uføre vekker bekymring på mange nivå, og her presenteres lærekandidatordningen som en ny løsning for å få flere unge inn i arbeidslivet, ifølge stortingsrepresentantene Turid Kristensen og Margret Hagerup i Høyre.

Lærekandidatordningen ble innført for hele landet i 2001, og er således slett ikke noe nytt. Ordningen fører til et kompetansebevis som beskriver din kompetanse istedenfor et fagbrev. For elever som sliter er det kjempeviktig å få denne muligheten til å bli en del av arbeidslivet på lik linje med alle andre.

Arbeidsinkludering

Arbeidslinja og inkluderingsdugnaden dominerer synet på verdien av arbeid i vårt velferdssamfunn. I arbeidsinkluderingsprosessen snakkes det om viktigheten av normalisering og bruk av ordinære arbeidsplasser og den fagkompetansen som finnes ute i bedriftene.

Forskning nasjonalt og internasjonalt viser at økt bruk av vanlige bedrifter gir større grad av arbeidsinkludering enn bruk av skjermede tiltak. Målsetting om inkludering i arbeidslivet gjelder også for de som står et stykke unna arbeidsmarkedet, og mange undersøkelser tyder på at det er kvaliteten på oppfølgingen, og ikke egenskaper hos individet som avgjør grad av suksess.

For å sikre overgang fra skole til ordinært arbeidsliv bør man tidlig skape en god relasjon til aktuell arbeidsgiver. Denne relasjonen mellom arbeidsgiver og lærekandidat kan gi et varig og stabilt arbeidsforhold.

Dersom arbeidsgiver investerer i tid og penger i lære opp ansatte gjennom lærekandidatordningen, vil arbeidsgiver i neste omgang ønske å få tilbake for sin investering gjennom en god og stabil arbeidstaker.

Les tilsvar til dette innlegget: – Vi trenger opplæringskontor med særlig kompetanse på lærekandidater

Stor inkluderingsvilje

Gjennom mange års arbeid med ungdom med lærevansker og andre utfordringer er vår erfaring gjennom bruk av metodikken Supported Employment at bedrifter viser stor grad av inkluderingsvilje, og at de gjerne investerer tid og penger i disse ungdommene.

Lærekandidater trenger ofte en større grad av tilrettelegging og oppfølging, og der er vi helt enige med det Inger Marie Moi fra OK kompetanse Agder påpeker i avisen E24. Men trengs det virkelig å lages egne, spesielle tiltak når det allerede finnes universelle ordninger som alle kan nyttiggjøre seg av?

Lærekandidater, opplæringskontor og lærebedrifter har vi altså hatt de siste 20 årene. Men det som er nytt, er at det «popper opp» nye forretningsmodeller for å gi oppfølging til disse lærekandidatene, og hvordan de markedsfører sine konsepter.

Les også: Arbeid- og inkluderingsbedrifter: – Vi gir flere unge mulighet til å få fagopplæring

Lukrativ business?

Vi har ordinære opplæringskontorer som har vært etablert siden «tidenes morgen», som ivaretar bedrifter og elevers behov for oppfølging i læretiden. Forretningsmodellen her bygger på at de får betalt av bedriften for den oppfølgingen de gir uavhengig av om det er lærlinger eller lærekandidater (se tabell nedenfor).

De siste årene har det i hele landet vokst opp opplæringskontor spesielt for lærekandidater dannet av vekstbedrifter/arbeid- og inkluderingsbedrifter (tidligere kalt skjerma virksomheter), og de markedsfører seg med å kunne gi den tilrettelagte opplæringen det er behov for.

«Tilrettelagt opplæring tar tid, dette har arbeid- og inkluderingsbedrifter mulighet til å gi, og det kan være en viktig forskjell fra næringslivet for øvrig», sier daglig leder Ingunn Rogstad i arbeid- og inkluderingsbedriften VIA Færder til VG 4. mars i år.

Lærekandidatene blir her ansatt i vekstbedriften, og altså ikke i den ordinære bedriften de jobber i. Lønnen blir utbetalt av vekstbedriften i form av en bonuslønn/motivasjonslønn som i Agder pr i dag ligger på 21 kroner (men kan variere noe).

Tema om sosial dumping er tatt opp fra flere hold, men det argumenteres gjerne for at mange av disse søker arbeidsavklaringspenger[1] slik at bonuslønnen kommer på toppen av dette. Nærmest hele tilskuddet fra fylket forsvinner altså ned i lomma på vekstbedriften istedenfor som lønn til lærekandidaten. Hvert år sitter altså disse opplæringskontorene igjen med 274 prosent mer av tilskuddet fra fylket enn de ordinære opplæringskontorene.

Ansettelse gjennom vekstbedrifter i tiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA) har vist seg å gi små muligheter for ansettelser i ordinære bedrifter, ifølge en rapport fra Roland Mandal (Fafo) i 2008, og vi antar at det gjelder i like stor grad også for lærekandidatene. Hvilke forventninger vi har til ungdommens voksenliv og arbeidsliv kan fort bli styrende for vår innsats og oppfølging.

Tilrettelagt opplæring tar tid, dette har arbeid- og inkluderingsbedrifter mulighet til å gi, og det kan være en viktig forskjell fra næringslivet for øvrig, sier Ingunn Rogstad i VIA Færder til VG .

Rogstad understreker at både hennes bedrift og de til sammen 292 tilsvarende bedriftene i Norge som tar imot lærekandidater, har samme krav på seg til kvalitet som næringslivet ellers.

Men hvordan måles denne kvaliteten?

Er det noen som kontrollerer kvaliteten på den oppfølgingen som gis?

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Velprøvde ordninger

Gjennom flere års samarbeid med lærebedrifter og opplæringskontor sitter vi igjen med en opplevelse av et ønske og vilje til å tilrettelegge og inkludere alle lærlinger og lærekandidater.

I Lindesneslosen, et prosjekt for å redusere skolefrafall og overgang til uføretrygd blant unge med bruk av Supported Employment-metodikken, har vi vært opptatt av å bygge vår inkluderingskompetanse for å gi en god og riktig oppfølging til blant annet lærekandidater.

I samarbeid med ordinære opplæringskontor og andre aktuelle parter har vi fokus på å skape gode relasjoner og tilpassede opplegg slik at både arbeidsgivere og lærekandidater opplever å være ivaretatt. Målet er at disse arbeidsgiverne ønsker å ansette kompetente lærekandidater.

Det er mange ulike måter å gi støtte og oppfølging på, og Nav er ofte en god samarbeidspartner som ser verdien av å bidra tidlig i prosessen mot et ordinært arbeid. Det finnes altså velprøvde ordninger innenfor vårt ordinære velferdssystem for alle som ønsker å jobbe.

Hvem er taperne?

Lærekandidater gjennom vekstbedriftenes opplæringskontor får cirka 80 prosent mindre lønn enn lærekandidater i ordinære opplæringskontor. Hva slags signaler sendes da ut til arbeidsgivere, og ikke minst til ungdommene selv? Ungdom sammenligner seg med venner, og hvilken verdi vil de selv føle de har da?

Her er et eksempel på hva som kan skje:

En ung jente fra Lindesnes hadde ikke karakterer fra ungdomsskole og bare karakter fra et par fag på videregående skole. Etter to år på videregående fikk jenta lærekandidatordning i en lokal bedrift med ordinær lærelønn.

Etter at opplæringskontrakt var tegnet mellom ungdom, bedrift og opplæringskontor fikk bedriften høre fra en annen bedrift som hadde lærekandidat at det ikke var nødvendig å tegne egen kontrakt med ungdommen. De behøvde ikke ha lønnsutgifter eller arbeidsgiveransvar da dette kunne ivaretas av annet opplæringskontor.

Arbeidsgiver informerte jenta, som da reagerte med å ville slutte i læreløpet. Hun speilet seg i sine venner og fikk en bekreftelse på seg selv som spesiell med behov for egne tiltak, og følte seg svært lite verdsatt som arbeidstaker.

Det hører til historien at jenta beholdt opprinnelig kontrakt.

Noen hjertesukk

I artikkelen til E24 betegnes en timelønn på 21 kroner til lærekandidatene som sosial dumping. Denne type motivasjonslønn/bonuslønn er beregnet for de som i utgangspunktet har andre offentlige ytelser, er forklaringen. «Latterlig lav» er nok et godt poeng her. Et annet viktig poeng er at dersom det blir gitt arbeidsavklaringspenger i læreperioden vil ungdommen har brukt opp denne rettigheten allerede i løpet av læretiden sin.

Arbeidstakers rettigheter er viktig i alle ansettelsesforhold. Vi stiller spørsmål ved om disse rettighetene ivaretas i den bedriften de har læretiden i, med hensyn på ferieloven, arbeidstvistloven, ansiennitet og andre aktuelle lover og regler i arbeidslivet.

La ungdommer bli verdsatt som arbeidstaker i den bedriften de jobber i, det styrker både identitet og sosial tilhørighet. I en tidsepoke der inkluderingsdugnaden står sterkt, ikke minst politisk, skal man da bygge opp egne og segregerte ordninger som et kaldt gufs fra fortiden, når det finnes et ordinært tilbud?

Her i Agder satses det på Supported Employment som et grunnlag for inkluderingskompetanse, der oppfølgingen gis til ungdommer med tanke på mest mulig ordinære løp knyttet til både skole og arbeid med mål om færre unge uføre og bedring av levekår. Derfor synes vi det er merkelig at fylket samtidig bifaller og roser et tiltak som kanskje er med å støte lærekandidatene ut av ordinært arbeid? Og blir dette bare en «fast track» til ung ufør?