Trond Solvang: Kypros – en splittet øy glemt av storsamfunnet

Trond Solvang er fundraiser, prest og gründer av Pantelotteriet. 

SYNSPUNKT. Torsdag 26. september holdt den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan en engasjert og flammende tale til FNs generalforsamling. En tale hvor han ikke minst oppfordret verde nssamfunnet til å anerkjenne staten Nord-Kypros og etablere diplomatiske, politiske og økonomiske relasjoner. Dette var tredje året på rad han sterkt oppfordret til dette.

I den 50-år lange tiden Kypros har vært en delt øy, har det vært en rekke forsøk på å gjenskape en forsoning mellom øyas tyrkiske og greske del. At FN har måtte være til stede på den lille øya Kypros i 50 år, er nærmest som en skam. FN sin tilstedeværelse bærer mest preg av sementering av en situasjon som burde og kunne vært løst for lenge siden. En av de få som med troverdighet kan få noe til å skje på Kypros, er vår egen utenriksminister Barth-Eide. Han har den nødvendige tillit i FN, EU og blant både nord- og sør-Kyprioter.

Helt siden slutten av 1950-tallet, men spesielt siden julidagene i 1974 har målet for den sydlige, greske delen av øya vært «enesos» (på norsk: enhet), en gjenforent øy under gresk styre. Etter at diktatoren Dimitrios Ioannides og hans tropper, etter seks års totalitært regime i Hellas, inntok Kypros og gjennom væpnet makt forsøkte å overta styringen av hele øya Kypros, reagerte Tyrkia umiddelbart med militærmakt for å beskytte den tyrkiske befolkningen nord på øya. Hele verdenssamfunnet så hva som var i ferd med å skje, men FN og hele verdenssamfunnet omtalte og behandlet Ioannides sine geriljastyrker i forsiktige og diplomatiske ordelag og fordømte raskt Tyrkias inngripen. En inngripen for å trygge den tyrkiske befolkningen i nord.

Den greske militærjuntaen

I dag er alle med sans demokratiske styresett enige om at Ukraina fører en forsvarskrig mot Russland. På samme måte burde både FN og hele verdenssamfunnet den 15. juli 1974 ha fordømt den greske militærjuntaens aggressive forsøk på å etablere «enesos», mot den tyrkiske befolknings vilje. Dette var et aggressivt angrep fra et regime som hadde styrt Hellas de siste seks årene som et diktatur med jernhånd. Angrepet var rettet mot en liten og fredelig befolkningsgruppe nord på Kypros med tyrkiske røtter.

I de 50 årene som har gått siden dette hendte, har FN og regjeringen for den greske delen av øya ukuelig fortsatt å arbeide videre for å få etablert en eller annen form gjenforening av øya, med andre ord et «enesos». Dette var også hovedmålet i de fire Annan-planene som ble fremlagt av daværende generalsekretær i FN, i perioden 2002-2004, og likeledes i Barth-Eides meklingsforsøk på vegne av FNs generalsekretær frem til 2017.

Alle planer og fremlagte forslag har klart favorisert fremtidig gresk dominans og ledelse på øya, noe den tyrkiske siden naturlig nok ikke har kunnet akseptere. Foruten disse anstrengelsene fra FN om å støtte og forsøke å få realisert målene for den greske delen av øya, har samtidig den gresk-kypriotiske politiske ledelse nærmest konsekvent opptrådt uten å vise antydning til vilje i å imøtekomme forhandlingsutspill som handler om å fremforhandle en løsning om en delt øy. Mange av handlingene fra sør-Kypros kan i beste fall betegnes som både usaklige, uvennlige og endog bøllete.

Tilknyttet Tyrkia

Det som ofte blir utelatt når historien om Kypros blir fortalt, er øyas geopolitiske historie. De siste 50 årene har FN og de mange som har engasjert seg i det delte Kypros, nærmest systematisk sett bort ifra mange hundreårs historiske linjer som blant annet viser øyas tilknytning til dagens Tyrkia (det tidligere Ottomanske riket). Dessuten føler mange tyrkisk-kyprioter seg tilknyttet Tyrkia og ikke Hellas både kulturelt, historisk, religiøst og etnisk. At FN, og langt på vei også EU, tilnærmet ensidig har vist sin støtte til kun den ene siden, har ført til en fastlåst situasjon.

Anstrengelsene for å etablere den greske drømmen om enesos på Kypros har nå vist seg å mislykkes, ikke kun siden 1974, men i realiteten siden 1958, ja endog helt siden oppgjøret etter 1.verdenskrig. Da er det kanskje på tide å anerkjenne nord- Kypros som en egen selvstendig stat. Slik kan den nordlige og sydlige Kypros starte en ny epoke hvor de kan forholde seg til hverandre som likeverdige parter. Dagnes norske regjering med sterk faglig tyngde fra utenriksminister Barth-Eide anerkjente Palestina som egen stat tidligere i år. Det må da være på tide å anerkjenne Nord-Kypros som egen stat.

Trond Solvang, fundraiser, gründer og prest- også som eier av et hus nord på Kypros.