Veien tilbake etter koronaviruset

Jan Kærup Bjørneboe er tidligere konserndirektør, nå forfatter og foredragsholder

Verden er i en krig de fleste av oss ikke så komme. Dette til tross for at filmverdenen er full av spillefilmer med virus i hovedrollen. Men disse filmene virket så spektakulære at de var hinsides all virkelighet. Trodde vi.

Dessverre har filmens grøssere blitt en virkelighets-grøsser for oss mennesker. Denne type krig vi nå opplever husker ingen, fordi det er mer enn hundre år siden vi hadde en tilsvarende krig. Hvor lenge krigen kommer til å vare, vites ikke.

År 1 er snart over med mer enn to millioner døde. Viruset har rykket frem med stor hastighet, og i mange former. Men som i de fleste grøsserfilmene, vet vi at menneskeheten vil vinne krigen til slutt. Forhåpentligvis i løpet av År 2. Men År 2 vil også gi oss mange døde, i tillegg til alle de som vil oppleve psykiske og fysiske senskader. Spørsmålet blir da: I hvor stor grad vil denne krigen endre oss mennesker?

Verden har rykket nærmere

Verden har blitt et skjørere sted, som en lege i Verdens Helseorganisasjon uttrykte det. For alle som vokste opp under «den kalde krigen», var det konvensjonell krig eller atomkrig som virkelig bekymret oss.

Nå er det viruskrigen. En krig som vårt konvensjonelle forsvar ikke var rustet for, fordi vi manglet de fleste forsvarsmidler mot covid-19. Vi hadde dårlig med smittevernutstyr, for få respiratorer, intensivplasser, intensivsykepleiere og ikke minst manglende kunnskap og rutiner. Og en vaksine var langt unna.

Men det vi visste var det dr. Semmelweis sa for 170 år siden: vask dine hender. Den kunnskapen har vært til god hjelp. Ikke bare mot korona, men også mange andre infeksjonssykdommer.

Neste gang Dagsrevyen kort opplyser om et nytt virusangrep i Kongo eller Kina, vil vi ikke trekke på skuldrene slik som før, i den tro at dette er lokalt og går over. Alle lokale smitteutbrudd over hele verden, vil få alle globale varselklokker til å ringe umiddelbart.

Koronapandemien har vist oss hvor liten verden er og hvor fort smitten spres. Wuhan, Gjøvik, Roma, Rio og Nordre Follo ligger bare dager fra hverandre for et virus, fordi vi, vertskapet, er i konstant bevegelse. Og i løpet av et par måneder visste alle i hele verden hva korona var. Og dessverre også er.

Selv rike land klarer viruset raskt å få i knestående. Samtidig forsterker pandemien elendigheten i fattige land, og mange kriser blir glemt eller fortrengt av resten av verden.

Dessuten ser vi at solidaritetstankene blekner en smule, og det snakkes mer om hvordan mitt land skal få tak i flest mulig vaksiner først. En annen observasjon er kampen inne i landet om hvem som prioriteres. Ulike profesjonsgrupper står frem med sine krav på vegne av sine medlemmer. Derfor blir et organ som FHI nå enda viktigere, da deres beslutninger bygger på kompetanse og ikke minst statistiske modeller, som skal finne ut hvordan færrest mulig mennesker i Norge dør.

«Jeg vil» og «jeg krever» må aldri styre vaksineprioriteringene.

Beredskapen fremover

De aller fleste land vil etter denne pandemien opprette store lager av smittevernutstyr. Enkle ting som masker, visir, hansker, gule dresser etc., som utgjør førstelinjeforsvaret, må kunne bringes ut til målgrupper på kort varsel. Beredskapsplaner for testing vil ligge klare, og testkapasiteten blir økt vesentlig, slik at man hele tiden har gode oversiktsbilder over hva som skjer hvor. Testsvarene vil også fremkomme langt hurtigere enn i dag, og dermed kan tiltak mot basisviruset og eventuelle mutasjoner, raskere gjennomføres.

Tid har alltid vært et konkurransefortrinn. Slik er det også i viruskrigen. De land som er først ute med å forstå hva som skjer og får med innbyggerne på relevante tiltak, vil komme best ut av en slik krig. Italia, Spania og muligens Sverige, ble innenfor ulike sektorer virusinfisert før myndighetene skjønte helt hva som var på gang. Resultatene har så langt vært meget smertefulle.

Vaksinelagre må til en viss grad økes, men sannsynligvis er en vaksine ferskvare, slik at den største investeringen vil skje i de fasiliteter som produserer vaksiner.

Men det viktigste av alle tiltak, er å gi virusforskning den høyeste prioritet i årene fremover.

Respiratorer og intensivavdelinger må få en høyere andel av sykehusbudsjettene, og intensivsykepleien vil få en «booster» både i kompetanse og antall hoder.

Det er også nærliggende å tro at man ved pandemier vil kontrollere innreisende til landet mye strengere, og terskelen for å stenge grensene for personer fra andre land, vil senkes. Ordene importsmitte og villsmitte har kommer for å bli.

Karantenestasjoner vil i årene fremover bli et slags omvendt tilfluktsrom, hvor mennesker som av ulike årsaker må i karantene, soner sin karantenetid. Sannsynligvis under et mye strengere regime enn ved dagens pandemi.

Lederskapet

Hva har så Bolsonaro, Trump, Putin og Johnson til felles? De tok ikke situasjonen alvorlig og stod ikke frem som ledere, og forbilder for sine folk. Boris Johnson måtte nesten stryke med før han skjønte alvoret. Trump hadde massemøter og i starten var ikke Russland virusinfisert. Fullt så galt er det ikke i Sverige, men en enkel nordmann kan jo undres over hva som skjer.

I kanskje verdens mest velstrukturerte land med snart 12 000 døde. På spørsmål fra Expressen om hva han (les: Tegnell) ville ha gjort annerledes, svarer han at det er et umulig spørsmål å svare på. La oss håpe at andre i Sverige snart finner noen gode svar og agerer der etter.

I Norge har det i den politiske verden stort sett gått stille og pent for seg. Solberg og Høie ligger hele tiden høyt på banen i godt samspill med Stoltenberg og Guldvog, med Nakstad som jokeren. Vi nordmenn gjør det vi får beskjed om og ligger dermed i tet sammenlignet med andre land med hensyn til lavt antall døde og smittede.

Men i januar fant opposisjonen plutselig ut at tiden frem til valget var knapp, og trumfet igjennom et populistisk og panikkartet forslag om skjenking. Dog sammen med mat. Kanskje de burde lagt til sunn mat, slik at det hele blir enda mer tragikomisk. Dette var intet pent syn.

Den største politiske erfaringen som man høster av pandemien, er at beslutningene må skje raskt og helst implementeres enda raskere. Det er forståelig at opposisjonen surmuler ved bare å sitte fastspent bak i bussen. Men i en så liten politisk andedam som Norges, hvor de fleste er på fornavn med hverandre, må dette kunne løses over en kaffekopp eller to i uformelle møter, og deretter orienteringer i Stortinget i etterkant hvor Lysbakken og alle de andre kan komme med sine kritiske bemerkninger.

De nye rutinene

Det er ansatte i næringslivet og kulturbransjen som har tatt den verste støyten av koronaen. Oppsigelser og permitteringer strømmer på og mange har det virkelig hardt, selv om milliarder sprøytes inn. Det beste vi som har inntekt kan gjøre, er å bruke penger. Ikke minst når det åpnes opp igjen, bør det shoppes, spises og drikkes mer enn vanlig ute på byen.

Men mange virksomheter vil bukke under i månedene som kommer. Næringslivet gjør hele tiden sine tilpasninger gjennom permitteringer og oppsigelser. Men oppe i det hele, må man kunne forlange at bedriftene også tar et samfunnsmessig ansvar og kun kvitter seg med folk når det er absolutt nødvendig.

Hjemmekontoret kommer til å bli et hyppigere benyttet alternativ for dem som ikke trenger å møte opp til faste tider hver dag. Det vil medføre at bedriftene vil underdimensjonere arbeidsplassene, slik at det rett og slett ikke er plass til alle ansatte på en gang. «Free seating» blir helt vanlig. Det betyr at du kommer på jobben og tar en pult som er ledig.

Møter på skype og teams blir mer vanlig, og firmareiser vil avta. La oss håpe at noen av de kronene som spares på dette kommer ansatte til gode gjennom alle forsterkede tiltak, som bedrer bedriftskultur og trivsel. I denne pandemien har vi alle erfart hvor viktig det er å ha en jobb. Eller å kunne møte opp på en skole.

Sykefraværet kommer sannsynligvis til å få en svak nedgang i en kort periode etter pandemien, for så å stabilisere seg på gammelt nivå. Sykdomsbildet har en tendens til å tilpasse seg trygdebildet. Månedskortene vil minne mer om flexikort og rushene inn og ut av storbyene blir sannsynligvis mindre grunnet de nye jobbvanene. Det er også mulig at en oval weekend blir enda mer oval.

Reiselivsbransjen derimot bør lage oppgraderingsplaner som ligger på pulten når alt slippes opp. Da mener vi at vi fortjener sol og varme etter det helvete som har vært. Hvis Norwegian overlever, kommer nok den første langdistanseruten ganske snart. Altså «business as usual».

Telemedisin vil også få et oppsving. Særlig når refusjonsordningene til legene kommer på plass. Mange av oss har mang en gang undret seg over hvorfor ikke akkurat denne konsultasjonen kunne tas på telefon. Med eller uten bilde.

Alt i alt

Den kjente ledelsesguruen Peter Drucker sa en gang: «Culture eats strategy for breakfast». La oss surfe litt på hans utsagn. Den sosiologiske plattform verden hadde inntil koronaen kom, er skapt gjennom en lang og kontinuerlig utvikling i samspillet mennesker imellom. Derfor tar det tid å endre kulturer, selv om kriser gjør at ting skjer raskere.

Vi er vant til å reise på jobben, vi er vant til fysiske møter, vi liker å omgås andre og vi liker å handle på samme tidspunkt. Slike inngrodde rutiner vil det ta tid å endre, og derfor skjer det ingen revolusjon etter pandemien. Unntakene er ved totale kriser. Men vi er ikke der. Og la oss virkelig håpe at vi heller ikke kommer dit.

Derfor er det beste vi kan gjøre, mens vi venter på de gode (les: normale) tider, er å sitte rolig sammen med opposisjonen bak i bussen og gjennomføre de beskjeder lederskapet kommer med. Frem til nå har dette vist seg å være den beste strategi. Sammen med det som dr. Semmelweis fortalte oss for cirka 170 år siden: Vask dine hender.